«Sorry, du er fortsatt ikke en av oss»

Jeg er en av dem noen i Fremskrittspartiet mener er en «minusvariant».

Jeg vokste opp på Lørenskog på 90-tallet.

Jeg har hørt det meste. Følt det meste.

Hverdagsrasismen, blikkene, kommentarene.

Derfor har jeg ofte valgt humor.

Kødd det bort. Pakk det inn.

Si «fuck rasisme» med et smil, så det er lettere å svelge.

Men denne gangen traff det annerledes.

Les også: Listhaug snur: Kaller rådgiveruttalelser rasistiske

Å lese at mennesker som meg, familien min, barna mine blir omtalt som mindre verdt, gjorde vondt.

Ikke bare «litt annerledes».

Ikke «vi må diskutere integrering».

Men rett og slett: Minus.

Det gjør noe med deg.

Det er den følelsen av aldri helt å få være med.

Aldri helt å bli godkjent. Som om du går rundt i et spill der du hele tiden prøver å unlocke «norsk nok», men hver gang du tror du er der, så popper det opp en ny beskjed:

«Sorry, du er fortsatt ikke en av oss.»

PARTILEDER: Sylvi Listhaug fikk først hard kritikk for å ikke ta ordet rasisme i sin munn på Frps landsmøte. Så snudde hun. Foto: Annika Byrde / NTB

For det er det som er så tungt.

Å gå rundt og kjenne på at du aldri helt blir akseptert. At du alltid må bevise noe.

At du bruker et helt liv på å bli likt, forstått, inkludert. Og akkurat når du føler at du kanskje har fått det litt til, så kommer påminnelsen:

Du er ikke som oss. Du er ikke verdt like mye.

Jeg vokste opp i en tid der folk tok til gatene og ropte:

«Ikke noe rasisme i våre gater.»

«Ikke mobb vennen min.»

Det var tydelig. Det var grenser.

Det var en felles forståelse av hva som ikke var greit.

I dag føles det annerledes.

Fremmedfrykt og rasisme har blitt mer stuerent. Ikke nødvendigvis fordi det er mer av det, men fordi terskelen for å si det høyt har blitt lavere.

Sosiale medier, kommentarfelt, og til dels også mediene selv har gjort noe med hva folk føler de kan si.

Og ja, det er kanskje bedre at det kommer ut i lyset enn at det lever i lukkede rom. Men la oss ikke late som om det ikke har en pris.

Jeg har hørt opptaket. Dette var ikke bare «fyllerør». Dette var ikke et uhell. Det var en tanke. En holdning. Sagt høyt.

Du er ikke rasist bare i fylla. Du er bare mindre filtrert.

Les også: Listhaug om Frp-rådgivers uttalelser: – Tar sterkt avstand

Når jeg leste saken først, så brukte jeg satire og kødda om PR-rådgiveren og Frp på Instagram.

Det som gjorde at jeg sluttet å tulle og faktisk ble oppriktig lei meg, var én ting:

Barna mine.

Jeg trodde, kanskje naivt, at de skulle slippe det jeg vokste opp med. At vi, i 2026, hadde kommet lenger.

At deres generasjon skulle få være bare barn.

Ikke «de pakistanske barna», ikke «de andre».

I hvert fall ikke «minusvarianter».

KJENT FJES: Abubakar «Abu» Hussain er skuespiller, komiker og programleder. Han har også skrevet en selvbiografisk bok om oppveksten sin på Lørenskog. Foto: Janne Møller-Hansen / VG

Men de siste årene har gjort meg usikker.

Og det gjør meg redd.

Dette handler egentlig ikke om Fremskrittspartiet alene.

Det handler ikke om valgresultater eller hvem som vinner neste stortingsvalg.

Det handler om oss. Om hva slags samfunn vi vil være.

For sannheten er at majoriteten i Norge ikke er rasister.

Langt ifra.

Men det holder ikke å bare ikke være det. Man må si ifra. Tydelig. Høyt. Hver gang.

Hvis ikke gir man plass til de få som drar oss i feil retning.

Og samtidig la meg si dette også:

Å være norskpakistaner er ikke en byrde. Vi er ikke «minusvariant». Det er en styrke.

Det er å vokse opp med flere språk, flere perspektiver, flere måter å forstå verden på.

Det er å navigere mellom Eid, Jul og 17. mai uten å få systemfeil.

Les også: Abubakar «Abu» Hussain (34): – Jeg var død i 40 sekunder

Det er å tilpasse oss, forstå flere sider, bygge bro.

Det er å navigere to kulturer og finne sin egen plass midt imellom.

Det er Norge i praksis.

Ikke som en idé. Men som virkelighet.

Derfor blir det så absurd når noen prøver å redusere mennesker til «varianter».

Som om vi er produkter. Som om noen er pluss og andre minus.

Vi er ikke det.

Vi er naboer. Kollegaer.

Venner. Foreldre.

Vi er Norge.

Dette er heller ikke bare en «personalsak». Det er ikke bare én person som har sagt noe dumt.

Det er et ansvar.

Ord betyr noe. Retorikk betyr noe. Den former hvordan vi ser på hverandre. Hva vi tillater.

Hva vi normaliserer.

Så ja, det er bra at folk i Frp tar avstand. Og endelig kaller rasisme for rasisme.

Men det må følges opp med handling.

Vi må også rydde opp i språket. I holdningene.

I hva man normaliserer.

For hver gang vi begynner å tro at vi er «norske nok», så kommer påminnelsen om at vi kanskje ikke er det likevel.

Og det er en følelse jeg har lært meg å leve med. Men jeg håpet virkelig at barna mine skulle slippe.

Jeg nekter å la dem vokse opp og tro at de er mindre verdt.