«Something is rotten in the Kingdom of Norway»

2 hours ago 3

To dager før sexovergriperen Jeffrey Epstein endte sitt liv i det føderale arresthuset i New York, gjorde han ifølge de nye filene endringer i testamentet sitt.

10 millioner dollar skulle tilfalle to norske diplomatbarn.

Foreldrene til disse barna var Mona Juul og Terje Rød-Larsen.

Ekteparets ekstraordinære liv og karriere har blitt fortalt en rekke ganger, blant annet i Broadway-teaterstykket «Oslo», senere en Emmy-nominert HBO-serie om den hemmelige fredsprosessen i Midtøsten.

Juul, den gang ambassadesekretær i Kairo, og Rød-Larsen, en sosiolog uten bakgrunn i Midtøsten, startet med levekårsundersøkelser på Vestbredden.

Gjennom tilfeldigheter og ambisjoner satte de i gang en prosess som kulminerte i Oslo-avtalen – der Israel og PLO håndhilste foran Det hvite hus i 1994.

Ifølge manusforfatter J.T. Rogers var de «den typen hovedpersoner en forfatter ser etter: to kompliserte, velformulerte mennesker som er drevet av å oppnå noe som er langt større enn dem selv – som snubler, gjør feil, men fortsetter å presse på».

Det var en fantastisk fiksjon.

Les også: Dette er de nye Epstein-avsløringene

Et moderne Askeladden-folkeeventyr med ibsenske undertoner av Peer Gynts stormannsgalskap og Doktor Stockmans sannhetssøken.

Fred i Midtøsten ble det riktignok ikke, tvert imot. Men ekteparet ble symbolet på «fredsnasjonen Norge».

Les også: Oslo-avtalen er død

Ifølge papirene var Terje Rød-Larsen også Epsteins testamentsfullbyrder. Ekteparet hadde feriert på øya hans og fått hjelp til leilighetskjøp.

«You are my best friend», skrev Rød-Larsen i en nyttårshilsen til overgriperen i 2017, «a thorougly good human being»

Rød-Larsens tentakler leder samtidig til store deler av den norske politiske eliten. Dette tvinger fram noen vanskelige spørsmål.

En selvransakelse er i gang i Norge.

Hvordan kan det ha seg at flere av landets mest prominente mennesker – en tidligere statsminister, en forhenværende utenriksminister, toppdiplomater og en vordende dronning – er gjengangere i dette materialet?

Terje Rød-Larsen og Mona Juul i 1994. Bildet er tatt i London og i forbindelse med Rød-Larsens utnevnelse til visegeneralsekretær i FN.

Hvorfor er så mange av Epsteins mest prominente europeiske venner norske?

La oss begynne med den aller mest kjente av dem, Kronprinsesse Mette-Marit.

Når jeg leser hennes korrespondanse – om kjedelige kongebrylluper, hvordan Paris er bra for utroskap, at skandinaver er bedre konemateriale osv. – blir jeg først og fremst slått av hvor ensom og naiv hun virker.

Nå kunne man kanskje si at naivitet, eller «tillit» som nordmenn kaller det, er en av våre kardinaldyder. En mer kynisk type ville muligens tenkt at det ikke er så smart å la seg fotografere i sofaen sammen med en ung bikinikledd kvinne hos en sexdømt overgriper.

For å parafrasere Mette-Marit selv: Googlet deg og det ser ikke så bra ut:)

Kronprinsessen går likevel inn i en rik tradisjon som er mer europeisk enn norsk: Den livstrøtte, ulykkelige og amoralske aristokrat.

De aller fleste som innlot seg med Epstein, gjorde det nemlig for å oppnå noe annet, i form av penger, nettverk, makt, sex.

Mette-Marit trengte ingenting. Ingen billetter til Met Gala, ingen luksuriøse ferieturer, ikke penger til tenketanken, eller tilgang på mindreårige jenter å utnytte seksuelt.

Hun ønsket seg en venn. Som forsto henne og kunne «tickle her brain». Og vennen var Jeffrey Epstein.

Så vidt jeg kan skjønne gjør det filene hennes mer pikante og triste enn virkelig alvorlige, annet enn for det norske kongehusets renommé.

Hva er igjen?

I 2018 introduserte Rød-Larsen sin venn Epstein for den avgåtte norske utenriksministeren Børge Brende, som hadde fått toppstillingen som president for World Economic Forum i Davos.

Brende og Epstein fant tonen, med flere middager og litt gutteprat om utseendet til statsminister Netanyahus kone.

I en melding foreslo Epstein å la Davos erstatte FN.

Brende var enig: «Eksakt. Vi trenger en ny global arkitektur. Verdens økonomiske forum (Davos) er unikt posisjonert – offentlig privat.»

Hit har vi altså kommet.

Tidligere utenriksminister i en småstat helt avhengig av folkerett og multilateralisme, er så innsauset i milliardærslarv og tankesettet i Davos at han nikker til en idé som vil undergrave landet han en gang representerte.

Ille som det er, fremstår Thorbjørn Jaglands kontakt med Epstein enda verre.

Som tidligere Arbeiderpartileder, statsminister, stortingspresident, leder av Nobelkomiteen og generalsekretær i Europarådet er det få nålevende nordmenn har en mer imponerende CV enn ham.

Jobber som selvfølgelig stiller spesielt store krav til habilitet og dømmekraft.

Epstein-filene viser en politiker som tar med familien på luksusferier til Palm Beach, lar milliardæren ta legeregninger og tigger om penger til å kjøpe leilighet mens han jazzer med sexovergriperen om «ekstraordinære jenter» i Albania.

Alt mens han han innehadde sensitive toppverv.

«Lavere er det knapt mulig å synke»

Spørsmålet som nå må granskes, er om Jaglands Epstein-kontakt kvalifiserer til korrupsjon. Og hva amerikaneren ville ha igjen for gjestfriheten han viste «The Nobel Guy».

Det er langt fra den norske virkeligheten som formet Brende og Jagland, til Palm Beach og Davos.

Mange som foretar en sånn klassereise, mister det moralske gangsynet, uansett nasjonalitet. Men fordi Norge har markert seg som en spandabel fredsnasjon, har mange norske politikere fått internasjonale toppverv de siste tiårene.

De blir del av en global elite de mangler språkkunnskaper og gatesmarthet for å forstå.

Historikeren Terje Tvedt har formulert begrepet «det humanitært-politiske kompleks» om samspillet mellom statsforvaltning, NGO-er og media.

Etter Oslo-avtalen ble dette «godhetsregimet» en avgjørende del av norsk utenrikspolitikk.

Den lille «fredsnasjonen» Norge fikk plass ved bordet med de store.

Ekteparet Juul-Rød-Larsen passet perfekt.

Hun som statssekretær (under utenriksminister Jagland) og senere som ambassadør i FN og London. Han som visegeneralsekretær i FN og siden som leder ved International Peace Institute (IPI) i New York, begge deler tungt finansiert av Norge.

Norsk UD ga IPI 130 millioner gjennom en årrekke, noe som blant annet gikk til årslønn på 5 millioner kroner, leilighet på Upper East Side og privatsjåfør for president Rød-Larsen. Men heller ikke dette var nok.

Også Epstein støttet IPI, i tillegg til å tilby Rød-Larsen private lån. Riksrevisjonen i Norge har rettet sterk kritikk til UD for manglende kontroll med IPIs pengebruk. I 2017–2018 beløp hotellutgiftene til presidenten seg til 1 million dollar.

Nå er det nok game over.

Mona Juul er tatt ut av tjeneste som ambassadør, mens Rød-Larsen sitter æreløs i sin nybygde greske luksusvilla.

Det som kommer til syne i Epstein-filene handler neppe om norsk kultur, men hvordan en gruppe skruppelløse, grådige og amoralske nordmenn med makt har brukt, eller latt seg bruke av en sexovergriper.

Men det er også en historie om hvordan en tillitsbasert og velstående «fredsnasjon» som Norge ga dem et perfekt dekke til å gjøre det.

Noe er råttent i den norske eliten. Og ennå gjenstår det flere millioner upubliserte Epstein-filer.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article