Som 13.-generasjons fisker i Oslofjorden er jeg nå en truet art

Jeg vil ikke ha penger fra staten. Jeg ønsker å utøve mitt yrke som rekefisker, skriver Sigurd André Kristoffersen (bildet). Foto: Sigurd André Kristoffersen

Som 13.-generasjons fisker i Oslofjorden er jeg nå en truet art.

Som rekefisker i Indre Oslofjord – ja, det er jeg som ligger ved Rådhuskaia og selger dere verdens beste friske havmat, nemlig ferske nykokte fjordreker – trues jeg nå med et totalt fiskeforbud i 10 år.

Det vil bety at jeg mister levebrødet mitt, og at jeg som 13.-generasjons fisker i Oslofjorden blir den siste i rekken. Det håper jeg andre enn meg selv synes er leit.

Bakgrunnen for forslaget om fiskeforbud, som nå er på høring, er et ønske om å gjenopprette miljøtilstanden og skape en levende, sunn fjord. Et mål jeg slutter meg til av hele mitt hjerte.

Alle er enige om at avrenning fra jordbruk og manglende kloakkrensing, ikke rekefiskerne, er årsaken til den dårlige miljøtilstanden. Vi er ikke synderen – tvert imot, vi er et offer. Vi fisker ikke torsk – vi bruker reketrål med en skillerist som sorterer ut all fisk. Slik fanger vi kun reker.

Espen Søilen, som er direktør i Oslofjordens Friluftsråd, skrev et debattinnlegg i Aftenposten 7. april hvor han støtter forslaget om fiskeforbud, men søker å rette opp uretten med følgende: «Samtidig forventer vi at regjeringen tar ansvar for å hjelpe dem som rammes.»

Jeg sier det med en gang: Jeg vil ikke ha penger fra staten. Jeg ønsker å utøve mitt yrke som rekefisker. Og jeg er mer enn villig til å bidra til en forbedret miljøtilstand.

• Jeg kan få redusert kvoten.
• Jeg kan få færre fiskedøgn.
• Jeg kan få begrenset størrelsen på redskap.
• Jeg kan få stengt et rekefelt som etableres som referanseområde, og jeg kan bidra med datainnsamling for Havforskningsinstituttet.

Ta vare på fjorden. Ta vare på fisken. Ta vare på meg.