Solparadisets mørke side

Midt i mars bader tusenvis av nordmenn i egen svette. Bølgene slår inn mot strandkanten og måkene hyler.

De er sydenflyktninger til Gran Canaria.

Plutselig brytes bølgeslagene av en karakteristisk lyd.

Det er en øl som åpnes.

Og en til.

Innen klokka slår tolv, har nabo-strandsenga konsumert tre enheter. Og i godt lag.

– Nordmenn er de beste kundene våre! De drikker mye øl, enten klokken er ti på morgenen eller ett på natta, sier restauranteier Freddy fra Bluebeach Amadores.

Strandpromenaden er som å se Grünerløkka den første vårdagen: Alle trekker ut mot solveggen og nyter årets første utepils.

Bare at her, på den sørlige delen av Gran Canaria, er det årets første utepils-stemning året rundt.

Norsk alkoholiker på «evig ferie»

– Jeg begynte å jobbe i utelivsbransjen her. Jeg jobba 16–17 timer om dagen og hadde fri tilgang til alkoholbardisken. Det var ikke bra for meg. Jeg var rimelig hard på flaska.

Det sier «Sindre», som ikke er nordmannens virkelige navn.

– One alcoholfree beer, sier «Sindre» til servitøren, som vet godt hvem han er og hva han skal ha. Han kunne like så godt ha bedt om «the usual».

Var Sindre en kjenning i restauranten da «the usual» inneholdt minst 4% alkohol også?

Den langerma genseren og buksa avslører at nordmannen i midten av trettiårene ikke lenger slikker sol for alt det er verdt. Det er tross alt overskya, kun 20 grader.

Den grønne flaska settes på bordet, og Sindre tar en slurk. Hånden holder rundt glasset som om den hører hjemme der. Den har vært der før, men en vesentlig ingrediens mangler.

– Jeg tror det er en løgn de fleste som drikker mye sier, det at de drikker mye fordi de synes det er godt. Men det er ikke sant, man drikker på grunn av rusen.

– Hvorfor drikker du alkoholfri øl da?

– Nei, jeg synes det er godt, sier Sindre. Dette er det nærmeste han kommer sin gamle kjenning, og den føles som en varm klem. Og en fattig trøst.

Han flytta til Gran Canaria i tidlig 20-årene. Etter noen harde år i Hallingdal med en alkoholisert mor, ønsket han å reise tilbake til øya han bodde på noen år som barn. Alt var bedre da. Ville han få et bedre liv i strandparadiset?

Norge var uansett ikke noe for ham. Det er for kaldt, både temperaturmessig og sosialt. I tillegg liker han den frie livsstilen øya tilbyr.

Selv om det tidvis har blitt, og stadig blir, for mye av det gode.

Sindre mimrer tilbake til da kompisen var på besøk, og de drakk seg dritings hver dag i 6 måneder. Den eneste forskjellen på ham og kompisen, var at kompisen slutta å drikke når turen var over.

Eller da han drakk seg så hinsides med kundene i baren at han våknet opp bak bardisken med et ribbet kasseapparat. Ikke et øre var igjen, og heller ingen minner som kunne hjelpe ham å skaffe pengene tilbake.

– Men jeg så ikke på det som noe alkoholisme. Jeg drakk meg full fem ganger i uka, men det var bare sånn partylivet var.

Men Sindre ble ufyselig. Særlig mot den som betydde mest.

– Jeg blir veldig kynisk når jeg drikker. Hvis jeg havner i krangel med kona, så kan jeg være ordentlig kald og jævlig. Urettferdig og kjip, rett og slett.

Om hun kommenterte at han hadde drukket nok, tømte han ølflaska rett foran ansiktet hennes. Bare på pur faenskap.

Og dagen etter, angret han alltid som en hund. Fylleangsten ble en del av hverdagen.

Til slutt gav kona ham et ultimatum.

Hva veier mest? Et liv uten alkohol? Eller et liv uten barn?

Han kunne da ikke være så avhengig av alkoholen at han valgte den over familie, vel? Han bestemte seg for å slutte.

Mange ganger.

Men kampen mot flaska ble også kampen mot et evig drikkepress hvor enn han snudde seg.

Bruker store ressurser på saker med alkohol

Utenfor Sjømannskirkens store vinduer, slår bølgene så hardt at små dråper spruter på glasset.

Men inne er det lunt, varmt og lukter vafler.

Sjømannskirkens daglige leder, Øivind Gundersen, er tydelig.

– Sliter du med alkohol, ikke kom til Gran Canaria.

– Selv om de fleste som besøker Sjømannskirken er oppegående nordmenn, møter vi mange folk som har mista det helt til alkoholen – de som ikke klarer å ta vare på seg selv. Vi gjør det vi kan for å støtte og hjelpe dem, men det er begrensa hva vi kan gjøre egentlig. Folk må jo få leve livet som de vil.

Sjømannskirken i Arguineguin har omkring tusen sosialsaker årlig. Sosialsaker gjelder alt fra hjemme- og sykebesøk til barnevernssaker.

– Og av alle sakene vi er borti, vil jeg si at alkohol kanskje er en faktor i halvparten av dem, sier Øivind.

Han beskriver, som Sindre, en drikkekultur på Gran Canaria utenom det vanlige.

– Det er en god gjeng nordmenn som daglig møtes tidlig om morgenen, spiser frokost og bestiller seg en «cappuccino».

Øyvind har vært borti mye og sett ting han ikke glemmer, selv om oppgavene hans egentlig er administrative. Men når noen virkelig trenger hjelp, berører det noe i ham og han må hjelpe til. Det er kanskje derfor han jobber akkurat der han gjør.

Øivind sier man reiser vekk fra alt det som holder en unna alkoholen, ved å flytte hit. Familie, nettverk, hverdag og rutiner. En reiser også vekk fra fordommene i Norge, som kommer av det å ta seg en dram til frokost.

– For her er det jo liksom «greit» å drikke til alle døgnets tider. Man gjør det jo sammen.

Sammenligning av to bilder

Før 12:00

Etter 00:00

Finner du skiltet?

Flere nordmenn ender opp på gata

Øivind sier det finnes tre typer nordmenn på øya:

1. De som har et helt vanlig forhold til alkohol.
2. De fungerende norske alkoholikerne som jobber og klarer å holde hjemmet sammen, slik som Sindre.
3. De som mister det totalt til flaska.

Det er som regel den siste gruppen Sjømannskirken møter.

I de aller verste sakene har nordmennene bodd på øya så lenge at de registreres som utvandrere fra Norge. Hvis de lever på trygd, blir de meldt ut av NAV-systemet og mister inntekten.

Når alkoholen da har vært det viktigste, opplever Sjømannskirken at de sjeldent har satt seg inn i formalitetene, som å melde seg inn i det spanske systemet eller tegne forsikring.

I flere tilfeller ender disse nordmennene opp på gata.

– Da hjelper vi dem å tørke opp. Når de er helt edru og «fit to flight», kjører vi dem til flyplassen. Vi holder dem i handa hele veien inn til flyet og sender dem av gårde.

– Hvert år har Sjømannskirken rundt tretti slike saker i Spania.

Det som kan hjelpe disse nordmennene ut av situasjonen, er å reise tilbake til Norge. Da blir de meldt inn i NAV-systemet igjen, slik at de i det minste har en inntekt.

– Jeg slutter aldri å bli fascinert av hva det er folk gjør her nede egentlig. Det er et veldig dårlig sted å være hvis du allerede sliter, sier Øivind med et tungt blikk på palmetrærne som bøyes i uværet.

Han peker på klimaet og at det er billig å leve på Gran Canaria, som faktorer. Hans erfaring er at mange som reiser til øya er uføre eller pensjonister.

– Når man kun har fritid og i tillegg får mye for pengene, bruker man mest mulig av pengene på å kose seg, som da ofte er med alkohol.

– Det er nok mindre skambelagt å slite med alkohol her, enn i Norge, sier Øivind.

Med gode øl-tilbud overalt, ser det ut til at barene har funnet nordmenns svake punkt.

«2 beers for 1», ropes det ut fra de mange restaurantene og barene

Sindres kamp mot flaska

– Det er den livsstilen som er her: Du er på ferie. Det er evig ferie, sier Sindre og tar en slurk av sin alkoholfrie øl.

Han mener det ligger latent i oss nordmenn at sol er lik å kose seg. Og å kose seg, gjør man med alkohol. Som kan bli problematisk om man bor i et solparadis.

Det gjelder absolutt ikke alle de 400 000 nordmennene som reiser til Gran Canaria i året, eller alle de 2300 nordmennene som bor fast på øya. Men ifølge Sindre, finnes det et stort alkoholikermiljø på den sørlige delen av øya.

– En gang satt jeg på restaurant og bestilte en sandwich. Plutselig kommer en gjeng jeg kjenner og setter seg med meg. Og de bare bestiller masse pils og shots.

Sindre hadde ikke sagt til dem utenfor hjemmet at han hadde et drikkeproblem. Og i hvert fall ikke at han forsøkte slutte å drikke.

– Da er du på en måte ikke en del av gjengen lenger, for da er du kjip og kjedelig. Sindre klarte ikke å motstå presset, og ble med på kjøret.

– Og det var faktisk bursdagen til dama. Jeg skulle hente noe til bursdagen, men kom 4-5 timer for sent og var skikkelig full. Da har du virkelig tråkka i salaten.

– Du er aldri alene om å drikke her. Det er ingen som dømmer deg, uansett om du tar deg en øl klokka ni på morgenen eller tre på natta. Det er mange her som sliter med flaska.

Selv om Sindre drikker alkoholfritt i dag, lover han ikke at han er like sterk i morgen.

– Hadde jeg ikke hatt kona og barnet mitt, hadde jeg kanskje drukket meg i hjel her, sier Sindre.

En sånn innrømmelse ville for de fleste ført til noen form for reaksjon i kroppen. Kanskje noen underliggende følelser rikkes ved, men han sier det med et steinansikt.

– Det er jo derfor jeg drikker. Jeg føler på veldig lite ellers. Lite glede, sorg, sinne, frykt – ingenting.

Etter at kona gav Sindre ultimatumet mellom barn eller alkohol, sluttet han å drikke i tre år. I mellomtiden ble belønningen hans et barn, og de flytta opp til nordsiden av øya.

Utenfor den sørlige delen av Gran Canaria, ser man at øya faktisk er spansk. Trafikken består av spanjoler som skal på jobb, ikke taxier som kjører turister fra strand til restaurant. – Folk har en hverdag her, og da er det også mindre alkohol, sier Sindre.

– I de tre edru årene kunne jeg ha dager der jeg kjente på et sug, men jevnt over gikk det greit egentlig.

Inntil moren hans nylig døde.

– Da følte jeg at jeg fortjente en pils. En «rampepils». Men slik min alkoholiserte mor lurte seg selv, lurte jeg meg selv. Jeg kan aldri ha et normalt forhold til alkohol.

Sindre er nå tilbake til null. Og én av mange sprekker var for bare en måned siden.

– Jeg får en type «hold kjeft kjerring»-holdning, som er det verste jeg vet. Jeg synes synd på henne. Hun fortjener ikke å bli behandla sånn.

Sindres største frykt er at kona en dag går fra ham. Hun gav ham jo et ultimatum. Familieliv eller alkohol. Nå har han lurt til seg begge deler.

– Men hvis hun går fra meg, da ... Da vet jeg ikke hva som skjer. Så jeg har bestemt meg for at jeg skal begynne hos AA igjen.

Hagla under haka

Det finnes nemlig et sted på Gran Canaria for de nordmennene som trenger og ønsker hjelp.

Et rom i den katolske kirka i Arguineguin har rom for alle ens synder.

Men for å komme inn i varmen må du oppfylle ett kriterium.

«Den eneste betingelsen for medlemskap er et ønske om å slutte å drikke»

I Arguineguín, på den sørlige delen av øya, har Anonyme Alkoholikere for nordmenn (AA) to grupper.

AA for nordmenn er kun plassert tre steder utenfor Norge: Pattaya i Thailand, Torrevieja i Spania og Gran Canaria.

Alle på AA-møtet denne dagen er anonymisert.

Malingen krabber av steder på veggen, lyset flikker og det er lenge siden vifta har blåst fra seg. Men det bryr ikke dem som møtes her i dag.

De er vant til at fasaden kan være stygg og sliten, for fasader kan lyve. Det har de lært på den harde måten.

Klokken nærmer seg seks, og den ene stolen etter den andre fylles.

AAs håndbok leses opp, og møtelederen presenterer dagens tema: Selvransakelse.

«Er det noen som ønsker å starte?»

– Hei, jeg heter «Sara» og jeg er alkoholiker.

– Hei «Sara», korer rommet.

– Jeg hadde et lite tilbakefall i går.

– Jeg hadde jo ikke noen unnskyldning, ikke sant. Jeg var hjemmeværende mor og hadde god råd, men jeg var alkoholiker. En fryktelig skam knytta til det.

– Jeg har noen saker som venter på meg hjemme i Norge. Det er sånn livet er, det er berg og dalbaner. Men forskjellen er at nå takler jeg at livet er sånn, uten å drikke meg fra det.

– I kveld skal jeg legge meg edru.

– Den viktigste personen i gruppa, det er kaffekokeren, sier møtelederen og ler.

Vi kaller kaffekokeren for Kristoffer og møtelederen for Magne. De er begge i 60-årene og deler raust om sine historier.

Kristoffer drakk sist i 2009. Men traumet av å stå med hagla under haka klar for å trekke av, er like ferskt.

– Jeg sto mellom å enten ta livet mitt, eller følge programmet til AA. Det første trinnet i AA er å innrømme at du er maktesløs når det gjelder alkohol.

– Og jeg klarte endelig å innrømme at jeg er maktesløs.

Uansett om Magne og Kristoffer har vært avholds i 40 år eller sprekker i morgen, vil de alltid ha en ting til felles.

De er alkoholikere.

– Det har ikke noe å si om du drikker lenger eller ei. Alkoholiker er noe du er, for alltid, sier Magne.

Det er denne aksepten AA går ut på, og det som fikk Kristoffer og Magne ut av alkoholismen: Å helt nakent og ekte presentere seg som det man er.

– Jeg var jo så sjuk når jeg kom inn i AA. Det AA ga meg var håp og tillit. Og det holder jo. I starten hvert fall, sier Magne.

De to drar ikke lenger på møter fordi de er redde for å falle tilbake til flaska, men fordi det hjelper dem å vokse som mennesker.

Er Sindre klar for AA?

Sindres motivasjon for et tørrlagt liv varierer. Den ene dagen er det ingen tvil: Han skal slutte. Han er i kontrollen.

Men neste dag, time eller minutt kan maktforholdet snu. Flaska får kloa i ham.

– Jeg kan ikke ljuge til meg selv og si at jeg kommer til å få det til. At sist gang jeg sprakk var aller siste gang. For det er løgn og det tror jeg ikke gjør det noe bedre. Det tror jeg mange av de i AA gjør.

– For hvordan kan de vite at de har tatt sin aller siste øl? Hva om kona deres plutselig dauer? Da er de tilbake igjen, og må begynne på nytt. De ljuger til seg selv.

Sindre flytta fra sørsiden av Gran Canaria med troen på at tørsten skulle dempes uten drikkepresset.

Men det er ett problem: Han har jo ikke lyst til å leve et liv uten alkohol.

– Jeg ønsker ikke å være en flat person for alltid, sier Sindre.

På den andre siden henger forholdet hans i en tynn tråd.

– Jeg tror de aller fleste alkoholikere slutter å drikke fordi noen de er glad i ønsker det.

– Er det nok da? Å slutte for dem?

– Jeg vet ikke, sier Sindre.

Det blir stille. Han tenker ut måter å formulere seg på, for han kvier seg for å si det. Men det finnes ikke noen fin måte å si det på.

– Jeg tror ikke det er nok.

Etter NRKs møte med Sindre, var reisen langt ifra over.

– Jeg hadde en sprekk etter intervjuet, og det var brutalt for både meg og kona. Hun fant et lite lager med spritflasker under sofaen. Og det ble en realitetssjekk.

Siden har han tatt grep og bestemt seg for å slutte. Ikke for noen andre, men for seg selv. Og han har begynt å gå på AA-møter igjen.

Dagene på den sørlige siden av øya er over. Nettene med grøftefyll er forbi. Og dates med kona der de gledes over en flaske vin, vil aldri skje igjen.

Sindre vet ikke nøyaktig hvor det gikk galt. Og mistenker han ville vært alkoholiker uansett om han flytta til Gran Canaria eller ikke. Men en ting er han sikker på:

– Det er mye mindre ensomt å være alkoholiker her enn i Norge i hvert fall.