Sognsvann er et felles turområde, ikke en forlengelse av nærmeste barnehage

Sognsvann fremstår i praksis som et sjeldent harmonisk offentlig rom, skriver Andreas Arnesen. Foto: Tor Erik Schrøder, NTB

Nei, det er ikke helvete på Sognsvann. Det er bare folk som løper.

Debattinnlegget i Aftenposten skrevet av kurator Zane Cerpina med tittelen «Helvetet på Sognsvann: Dette er ikke lenger bare en spasertur. Det er motstand.» fikk meg til å stusse.

Har det brutt ut kaos rundt vannet mens vi andre var opptatt med hverdagen? Er det virkelig blitt en slags urban overlevelsesøvelse å ta en trilletur i et av Oslos mest folkelige friluftsområder?

Eller er det egentlig bare folk som bruker kroppen sin, og som tilfeldigvis løper i stedet for å gå?

Det er noe som skurrer

For det er jo dét det handler om. Sognsvann er en 3,3 kilometer lang, gruslagt tursti – flat, bred og tilgjengelig – brukt av alt fra pensjonister og barnehagegrupper til mosjonister og småbarnsforeldre. Et fellesrom. Et friluftsrom.

At dette nå beskrives som et «helvete» fordi det finnes joggere der, bør få oss til å spørre: Hva irriterer vi oss egentlig over nå?

For her er det noe som skurrer: Ingen joggere står og hytter med neven mot barnevogner. Ingen brøler «kom deg unna!» til turgåere. Snarere tvert imot. De aller fleste smiler, nikker, viker litt til siden og holder jevnt tempo.

Sognsvann fremstår i praksis som et sjeldent harmonisk offentlig rom. Likevel føler Cerpina seg motarbeidet, som om løperne ser ned på henne. Som om hun er i veien.

Men er det virkelig det som skjer, eller er det bare sånn det føles? Når en forbipasserende jogger får deg til å føle deg dårlig, handler det da om joggeren, eller om hvordan du tolker situasjonen?

Snur ting på hodet

Cerpina hinter også til at jogging nærmest er blitt en helsetrussel, og trekker frem eksempler på folk som har havnet på legevakten. Men dette er å snu ting på hodet. Når folk skader seg under et løp eller får problemer av fysisk aktivitet, er det som regel fordi kroppen ikke er vant til belastningen.

Ikke fordi de løper for mye, men fordi de har løpt for lite. Joggerne rundt Sognsvann er ikke de som fyller opp legevakten. De avlaster den, både på kort og lang sikt.

Så spør hun: «Sykling er ikke tillatt på stien rundt vannet – burde vi stille spørsmål ved løping også?»

Unnskyld meg, men nei. Det burde vi ikke.

Det er en grunn til at sykling er regulert og løping ikke er det. En sykkel er et kjøretøy med fart, metallramme og høy risiko for skade ved sammenstøt. En løper har joggesko og kontrollerer sin egen kropp.

Å sammenligne de to tingene blir som å si at fordi sparkesykler er forbudt inne, burde vi kanskje også vurdere å nekte folk å gå fort i gangene.

Dessuten: Hvis joggere gjør turen rundt vannet så uutholdelig, finnes det heldigvis mange alternativer. Oslo har kilometervis med stier, parker og åpne områder som ikke er samlingspunkt for mosjonister.

Man trenger faktisk ikke legge trilleturen til Oslos mest populære treningsløype hvis det føles som en kamp. Akkurat som vi andre heller ikke legger intervalløktene til lekeplassen.

Ikke en barnehage

Forstå meg rett: Det er flott at folk går tur med barn rundt Sognsvann, men det er ikke et sted der unger kan løpe fritt uten å se seg for, like lite som det er en friidrettsbane for dem med piggsko. Det er et felles turområde, ikke en forlengelse av nærmeste barnehage.

Her møtes folk med ulike tempo og behov. Det betyr at både foreldre med barnevogn og løpere med pulsklokke må ta hensyn, men det betyr også at ingen kan kreve at omgivelsene bare skal tilpasse seg dem.

I bunn og grunn virker det ikke som om joggerne har ekskludert Cerpina. Det fremstår som om hun har følt seg ekskludert og så lagt ansvaret for følelsen over på dem. Men opplevelsen av å være i veien er ikke det samme som faktisk å være det.

Og midt i en verden med krig, sult og reelle lidelser velger Cerpina å bruke stemmen sin på å klage ... over folk som løper? Rundt et vann? Frivillig? For helsen sin?

Snakk om å lage problemer der det egentlig bare finnes aktivitet, fellesskap og pust i bakken. Sognsvann er ikke helvete. Det er ikke motstand. Det er bare en sti. Og den rommer oss alle, hvis vi lar den gjøre det.