Slutt med snikskrytingen om sommerferien din!

<-LORELOU DESJARDINS

fransk-norsk forfatter og jurist, aktuell med boken «How to be Norwegian»

«Vi var i Thailand i flere uker, på et firestjerners hotell,» sa sjefen min en mandag i august, mens han tok ut matpakken sin.

«Men vet du, etter tre uker ble vi faktisk litt lei av sol og strand. Bli servert mat hele tiden. Det blir jo mye til slutt. Så vi ble så glade for å dra hjem. Heldigvis kunne vi være litt på hytta på Sørlandet. Norgesferie er best, ikke sant? Hvor var du i sommer, forresten?»

Jeg? Jeg var på camping i Sverige. Med tre barn. Det regnet hele tiden. Teltet lakk. Jeg sov dårlig. Etter fire dager begynte ungene å spørre om vi kunne dra hjem fordi de savnet TV-en.

Det var sannheten.

Men i stedet sa jeg noe tåkete om at vi var i Sverige på telttur. «Vi vil lære barna om friluftsliv, vet du,» sa jeg med et smil.

Det er en norsk kunst å skjule økonomiske problemer bak unnskyldninger som friluftsliv og fellesskap under et vått telt.

Den samtalen har blitt sittende i meg. Ikke fordi jeg misunner ham.

Jo da, kanskje litt. Vi har ikke hatt råd til en ferie i sola på flere år, takket være renteøkninger og matpriser som har spist opp alt vi klarte å spare til noe annet enn hverdagslivet.

Men fordi spørsmålet hans ikke var et spørsmål. Det var et slags sosialt ritual. En måte å plassere oss på hver vår sosiale hylle, uten at han selv merket det.

PÅ TELTTUR: – «Vi vil lære barna om friluftsliv, vet du,» sa jeg med et smil. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Det er mye jeg elsker ved nordmenn. Jeg har bodd her lenge, elsker å være en del av dette samfunnet. Jeg føler meg heldig som har fått et nytt hjem her, et norsk pass, og et barn født i dette landet.

Det er mye å være stolt av, og jeg er det.

Når jeg tenker på Norge, tenker jeg på fjell og fjorder, snille naboer, barnehage med varme uteklær og ansatte som sier «så flink du er!» til barn som nettopp har fått en pinne i øyet.

Jeg tenker på demokrati og den ubeskrivelige friheten som finnes i å gå alene i en skog uten å være redd.

Men snikskryting er en av de verste tingene i norsk kultur. Og sommerferien er høysesong for snikskryt.

Snikskryting er den kulturelle evnen til å få privilegier til å høres ut som byrder.

For dere som ikke vet hva det er, gratulerer, dere er kanskje de som gjør det mest.

Snikskryt er det typiske norske talentet for å skryte uten at det høres ut som skryt.

Skryt forkledd som klaging. Som nøkternhet. Som tilfeldig informasjon.

Å klage over for mye sol på luksushotell.

Å si: «Vi er helt vanlige folk, vi har også problemer. Vi har hatt en forferdelig sommerferie, dvi hadde lekkasje på hytta mens vi var i Syden. Tenk det!»

Nordmenn snikskryter om alt mulig rart. Bil er en stor favoritt. Hvor man har kjøpt bolig. Hvilken bolig man har kjøpt (enebolig, tomannsbolig, leilighet, osv.). Hyttene man eier. Båten man eier. Og selvfølgelig hvor man tar sommerferie.

Sommerferien i Norge er ikke bare ferie. Den er en identitetsmarkør. Et slags prestisjeprosjekt. Og i stedet for å si det rett ut, at man er stolt av å kunne reise langt eller dyrt, pakker man det inn i klager.

Det er snikskryt. Og det gjør noe med oss.

Spesielt nå. Når alt har blitt dyrere, renten biter, maten koster mer, og folk kutter i fritidsaktiviteter og tannlegebesøk.

Likevel skal vi liksom late som om det er helt vanlig å dra til utlandet med hele familien i tre uker, og klage over jetlag etterpå.

Men vet du hva som skjer når folk stadig hører denne typen kommentarer, i et land hvor forskjellene øker?

Man føler seg utenfor. Man mister lysten til å dele. Man kjenner på skam over å ikke ha mer, klare mer, være mer.

Man tar forbruksgjeld for å ta den dyre ferien likevel, og kunne fortelle om sitt fantastiske liv i august. Eller legge ut de riktige Instagram-bildene.

Det ironiske er at jeg er fransk. Franskmenn er kjent for å være arrogante, så hva klager jeg over? Er ikke snikskryting bedre enn ren og direkte skryting?

Kanskje.

Men i Norge er at det finnes en illusjon om at vi lever i et likhetssamfunn, hvor «alt er mulig».

Derfor er snikskryting farlig her.

Franskmenn er mer bevisste på begrensningene, på grunn av synlige sosiale ulikheter og klasser. I Norge later vi som om vi alle er midt i laget.

Men noen er midt i og tar ferie i utlandet tre ganger i året. Andre er midt i og har betalingsanmerkninger.

NORSK DEFEKT: – Snikskryting er den kulturelle evnen til å få privilegier til å høres ut som byrder, mener franske Lorelou Desjardins. Foto: Thomas Brun / NTB

Jeg skjønner at mange ikke gjør det bevisst. At det bare har blitt en måte å snakke på. En slags forsikring mot å virke for selvgod, samtidig som man får vist frem alt man har jobbet for.

Men kanskje det er på tide å gjøre noe annet.

Kanskje vi kan begynne å si det som det er: «Vi hadde egentlig ikke råd til ferie i år, så vi blir hjemme, og det er helt greit. Vi sparer feriepenger for å betale regninger»

Eller: «Vi skal på telttur i tre uker i Sverige med barna. Ønsk meg lykke til!»

Ærlighet er ikke farlig. Men snikskryt, i sin mest elegante form, kan være gift for fellesskapet. Det får oss til å sammenligne, måle og late som.

Det gjør at vi smiler, men biter tennene sammen.

Så kjære Norge, landet jeg valgte, og som valgte meg tilbake: Dere er varme, flinke og trygge.
Men dere trenger ikke snikskryte for å vise at dere har det bra.

Det holder å si det som det er.