Slik sikres atomavfallet for evigheten

DEBATT: Hva vil kunne få folk til å holde seg unna steder med atomavfall, spør geolog Björn Lindberg i et innlegg i Aftenbladet. Svaret er 5 000 meter med stein og betong.

Innsenderen mener premisset for Björn Lindbergs problemstilling egentlig er absurd. Foto: Shutterstock

En lang rekke land er i ferd med å etablere permanente, underjordiske anlegg for avfall fra kjernekraftverk, deriblant Sverige, Finland, Canada, Frankrike, Storbritannia og Sveits. Halden Kjernekraft AS har levert et forslag om utredningsprogram for et slik anlegg, etter å ha kartlagt Østfold-kommunen, undersøkt geologien, inngått en grunneieravtale og gjennomført et folkemøte.

Veldig sikker lagring

Slike lagre bygges for å ivareta sikkerheten til evig tid. Lindberg stiller et spørsmål som spesielt interesserte har diskutert i flere år: Hvordan skal anleggene merkes, for å advare fremtidige generasjoner om av avfallet er radioaktivt? Hva om sivilisasjonen slik vi kjenner den går under, slik at de overlevende fremtidsmenneskene snakker et helt annet språk enn oss og dermed ikke kan forstå hva vi for eksempel skriver på et skilt?

For å svare på dette spørsmålet, må vi beskrive hvordan slike avfallslagre bygges:

Avfallet plasseres i kobberkapsler som sveises igjen før de blir kjørt gjennom en 5 000 meter lang tunnel som slynger seg ned til 500 meter under bakken, hvor kapslene senkes ned i tilpassede hull i tunnelgulvet. Deretter fyller man tomrommet mellom kapslene og berggrunnen med et vanntett materiale som kalles bentonitt. Når alt avfallet har blitt plassert i anlegget, fylles tunnelene igjen på omhyggelig vis:

Den nederste delen av tunnelsystemet, der hvor kapslene har blitt senket ned i gulvet, fylles med bentonitt før de forsegles med en 4,6 m tykk plugg av betong og andre materialer.

Lag på lag med stengsler

Deretter fylles den nederste kilometeren av tunnelen (fra 470 meter under bakken til 370 meter under bakken) med blokker av bentonitt.

De neste tre kilometerne, fra 370 meter til 50 meter under bakken, fylles med knust stein.

For de de øverste 500 meterne, altså fra 50 meter under bakken til bakkenivå, er det to muligheter: Denne delen vil enten fylles igjen med store steinblokker blandet med knust stein, eller støpes igjen med betong. Formålet med begge alternativer, er å hindre at fremtidige mennesker i å utilsiktet ta seg inn i anlegget.

Dessuten plasseres slike anlegg langt borte fra verdifulle mineralressurser, slik at det ikke er noen sannsynlighet for at noen skulle ønske å etablere en gruve der.

Dersom noen i fremtiden skulle forsøke å komme seg fram til avfallet, vil de altså først måtte oppdage at det finnes der, begravd under 500 meter med verdiløs gråstein, i kobberkapsler som er pakket inn i vanntett bentonitt som er omsluttet av stabil og tett berggrunn. Dertil må de ha ressurser til å sprenge og grave seg gjennom 5 kilometer med stein, betong og bentonitt, for så å fiske ut avfallskapsler som veier 27 tonn.

De vil neppe tenke tanken

De vil kort sagt måtte ha en minst like sofistikert sivilisasjon som den vi lever i, og den eneste tenkelige grunnen til at de skulle gjøre noe slik, er at de planlegger å gjenvinne avfallet, hvilket forutsetter at de forstår hva det består av.

Avslutningsvis er det verdt å påpeke hvor absurd premisset for hele problemstillingen er: La oss si at verden går under, og at kun noen få mennesker overlever, slik at ethvert minne om vår nåværende sivilisasjon går tapt. De overlevende vil stå overfor alle de postapokalyptiske farene som et utall Hollywood-filmer har skildret: De vil måtte skaffe seg mat og husly, sloss mot livsfarlige bander og klare seg uten moderne medisiner. Avfall fra tidligere kjernekraftverk vil være deres siste bekymring, der det trygt oppbevares dypt under bakken. Derimot vil vårt moderne samfunn være en utenkelig luksus for dem. Denne luksusen er muliggjort av energi, og moderne kjernekraftverk kan gi oss denne energien uten at vi ødelegger naturen og klimaet.