Slik ble jeg nykter med heroin

Vi vet ikke hva som skal skje med Habio, og det er stressende og smertefullt ikke å være garantert en fremtid, skriver anonym. Foto: Annika Byrde, NTB

Behandlingen har vært livreddende for meg. Nå vil jeg forlenge prosjektets levetid.

I tre år har jeg vært en del av det femårige prøveprosjektet Heroinassistert behandling i Oslo (Habio). Jeg har aldri vært lykkeligere eller fungert bedre. Jeg har vokst mer enn jeg trodde var mulig.

Jeg har fått en «normal» dagsrutine. Jeg sykler, har bolig, trener og dyrker det jeg brenner for. Jeg har jobbet som frivillig med barn og ungdom. Jeg har mye liv igjen å finne ut av!

Nå håper jeg å få fortsette den livsnødvendige utviklingen min. Jeg er én av mange som trenger hjelp med heroin. Samfunnet har feilet i sin behandling av meg i alle år. Nå er «min» behandling her, men den trues med å bli tatt fra meg.

Kan bli lagt ned

Vi vet ikke hva som skal skje med Habio, og det er stressende og smertefullt ikke å være garantert en fremtid.

Jeg kan ikke tillate meg selv å tenke på hva som skjer hvis regjeringen velger å legge ned prosjektet. Det betyr slutten for meg. Jeg hverken orker eller klarer mer. Dét vet jeg. Det finnes intet alternativ for meg.

Jeg er på Habio på morgenen og får min heroindose. Jeg får utlevert morfintabletter av Habio for å holde meg frisk resten av dagen. Når heroinen går ut av kroppen, returnerer jeg sakte til den innesluttede, hemmede personen jeg var.

Livet som nykter

Jeg har forsøkt å bli nykter siden jeg først ble avhengig av heroin. Mest som moralsk forpliktelse for samfunnet og andre. For da jeg var nykter, var jeg plaget med så mye angst og depresjon at jeg ikke fungerte som menneske.

For meg og familien var det en ambivalent opplevelse hver gang jeg sprakk. Vi ble skuffet, men også lettet, fordi jeg ble et fungerende menneske igjen. Jeg mestret alle dagligdagse gjøremål som i nykter tilstand var umulig for meg.

Men da måtte jeg inn i rusmiljøet igjen. Jeg måtte stresse etter medisinen min og omgås med andre som ikke alltid ville meg godt. Jeg ble jaget av politiet. Det var stor risiko, men til tross for alt dette hadde jeg det bedre.

Individuell behandling

Jeg har forsøkt alle alternativene av substitusjonsbehandling gjennom årene. Ingenting har fungert for meg før jeg kom inn i Habio.

På Habio ble jeg møtt med muligheter og ekte individuell behandling. Det var rart i begynnelsen at jeg kunne være ærlig om min rusbruk uten å bli straffet, slik jeg har opplevd før. De ble ikke forferdet over at jeg brukte rusmidler! De har støttet meg, møtt mine behov, de har utfordret meg og varsomt dyttet meg videre og vært der for meg om jeg har snublet. De har gitt mulighet på mulighet, som er nødvendig i en lengre prosess og utvikling. De har funnet en så fin balanse mellom regler og personlig frihet.

Mange kan behandles med metadon eller buprenorfin, men noen av oss trenger heroin. Akkurat som andre sykdommer trenger behandling med visse spesifikke medisiner. Vi er som alle andre grupper i samfunnet forskjellige. Og vi fortjener å bli behandlet for den vi er.

Bli sett på som menneske

I vårt samfunn blir vi sett ned på. Jeg er blitt spyttet på av folk i dress, sparket mens jeg har tigget, og leger møter oss ofte med en forutinntatthet om at vi alle lyver og er egoistiske. Mange av oss har helt mistet troen på mennesket og samfunnet. Ringvirkningene av at jeg fikk medisinen jeg trengte, var enorme.

Jeg fikk et nytt syn på mine medmennesker, for jeg ble mottatt på en annen måte, men endringen startet i meg. Jeg følte meg for første gang i livet som én av dere. Jeg kunne omgås andre som et fungerende og verdifullt menneske. Jeg fulgte loven og kunne gå med hodet hevet. Det var en skjellsettende og ytterst rørende opplevelse. Jeg er en av dere nå, nykter på heroin. Jeg er lykkelig.

Aftenposten kjenner innleggsforfatterens identitet.