Slett forlagsarbeid, Aschehoug!

Det kan virke imponerende at kildelisten fyller hele 25 sider, men bare et fåtall av referansene holder en noenlunde akseptabel standard, mener innleggsforfatteren. Foto: Jonas Fæste Laksekjøn, NTB

Leseren har ingen tilfredsstillende grunn til å føle seg overbevist om at Høiby har solgt kokain på Karl Johans gate.

Sakprosaredaktør Live Fedog Thorsen i Aschehoug mener 23. oktober at jeg har gjort slett research av boken «Hvite striper, svarte får» når jeg kritiserer forlagets utgivelse. I kildelisten har jeg talt 14 forekomster av referansen «Bilder publisert på Facebook» og 20 av «Bilder publisert på Instagram». I tillegg kommer en lang rekke like meningsløse henvisninger.

Det kan virke imponerende at kildelisten fyller hele 25 sider, men bare et fåtall av referansene holder en noenlunde akseptabel standard. Dessuten har korrekturlesingen sviktet her. Åpenbart slurv av dette slaget vil sikkert «bli rettet opp i neste opplag», et løfte vi ofte hører fra forlag som får påpekt feil, men som ellers erklærer seg strålende fornøyd med sine utgivelser.

Mye av stridens kjerne er imidlertid påstanden om Høibys salg av kokain på Karl Johans gate. På side 24 leser vi, og her understreker jeg det som hevdes med skråsikkerhet: «Noen uker før samtalen med Marius på Skaugum trodde ikke politispanerne sine egne øyne da de så en sjanglende skikkelse på Karl Johans gate […]» Her tas det altså ingen forbehold om at dette er noe de anonyme kildene i politiet forteller, for eksempel ved å skrive at «politispanerne skal ikke ha trodd sine egne øyne da de, slik de hevder, så en sjanglende skikkelse».

Videre leser vi: «Spanerne kunne ikke annet enn å melde fra opp i systemet om det de så, forteller flere politifolk i dag.» Her er det altså politikildene som gis ordet, det er prisverdig. Men så, i et nytt avsnitt hevdes det uten forbehold at «midt på Oslos hovedgate, som ledet opp til kongens slott, sto kronprinsesse Mette-Marits eldste sønn og solgte poser med kokain».

Av presseoppslagene forstår vi at forfattere og forlag er overbeviste om at dette er en kjensgjerning. Men leseren har ingen tilfredsstillende grunn til å føle seg like overbevist.

Finnes det noen forbilder for et forlag som vil gi ut en mer etterrettelig «true crime»-bok? Ja, samme Aschehoug ga i fjor ut Harald Stolt-Nilsen og Magnus Lysbergs «Bakmannen. En sann fortelling om dop, vold og raske penger». Der er nesten alt på stell!