Skytterprinsessen er født som gutt - drømte om å bli tatt på fersken

– Jeg var vel rundt syv år da jeg merket at noe var annerledes med meg. Jeg likte ikke det samme som de andre guttene på min alder, innleder June Emilie Åsenden (47).

NRK møter henne hjemme i Harpefoss i Sør-Fron.

Huset ligger et lite stykke fra hovedveien, oppover i åsen. Det er grusvei den siste strekningen.

Sola på himmelen sørger for at de siste restene av snøen snart smelter helt bort.

– Vinteren er verst her i Innlandet. Så at våren kom tidlig i år, gjør ingenting, sier June.

47-åringen, som opprinnelig er fra et lite tettsted i Agder, flyttet hit for kjærligheten for 15 år siden.

Det labber og tasser rundt i huset. En av husets syv katter krever sin oppmerksomhet av både June og NRK-teamet. Den stryker langs hennes i et forsøk på å få oppmerksomhet.

Men Junes tanker er allerede på vei tilbake til barndommen.

– Barn enser at noe er annerledes

June vokste opp med mamma, pappa og sine to halvbrødre i Øyestad kommune i Aust-Agder.

På den tiden het hun Dag Erik.

Det var få jevnaldrende på det lille tettstedet, og vanskelig å få venner. På barneskolen var de rundt 80 elever, fordelt på de seks klassetrinnene.

– Det var ikke bare bare å vokse opp på et så lite sted. Jeg ble mye mobbet. Og når én blir mobbet i en klasse, så tør ikke de andre å si ifra i frykt for at det er de som blir nestemann.

Mobbingen av Dag Erik var hovedsakelig verbal, men det hendte at den lille gutten måtte løpe hjem fra skolen så han ikke fikk juling.

– Heldigvis har jeg alltid vært rask. Så de klarte aldri å ta meg igjen.

June er usikker på hvorfor det akkurat var henne barna pekte seg ut.

– Jeg hadde ikke noen utpreget personlighet, og kledde meg «slik jeg skulle», sier hun og legger til:

– Men så har jo barn en tendens til å legge merke til ting som voksne ikke gjør. Så kanskje de enset at det var noe som var annerledes med meg.

Lånte morens kjole

Og de andre barna hadde på en måte rett. For det var noe som var «annerledes» med Dag Erik.

– Da jeg var syv år husker jeg at jeg fant en gammel kjole fra mamma som lå på vaskerommet, og tok den på meg. Så spradet jeg rundt i leiligheten og syntes det var så gøy å ha den på, forteller June.

– Etter det begynte jeg å eksperimentere med litt jenteklær og sånne ting. Men det skjedde alltid i det skjulte.

I 1989 flyttet familien til Nedenes. Dag Erik hadde fylt elleve år, og havnet i en klasse hvor det var 50 elever.

Ting ble bedre.

– Da fikk jeg ganske fort venner, forteller June.

– Men selv om vennedelen falt på plass, følte jeg på en måte at jeg manglet en stor del av meg selv. Det var som om kroppen og sinnet mitt ikke hang sammen.

Se og Hør

Rett før konfirmasjonen fant 15-åringen ut hva som var «galt».

Dag Erik hadde som vanlig tjuvlånt ukebladet Se og Hør av moren, og satt og bladde på rommet sitt, da noe brått fanget oppmerksomheten.

En artikkel om en mann som hadde blitt dame, lyste mot ungdomsskoleelven.

Hva var dette? Kan man egentlig være en dame, selv om man blir bli født som mann?

Og hvordan?

Spørsmålene raste rundt i hodet til 15-åringen, som leste reportasjen igjen og igjen.

– Jeg hadde gått over halve livet mitt med en følelse av at noe var galt. Og så fant jeg endelig svaret. I Se og Hør. Det var som at brikkene endelig falt på plass.

Men hva skulle han gjøre med det? Hvordan skulle han fortelle til noen at han egentlig var en jente, som var født i en guttekropp?

15-åringen fant ikke svaret.

Istedenfor bygget det seg opp en frykt. Han ble redd for at familien ikke skulle tro på han. Deretter ble han redd for at de kom til å kaste han ut, dersom de fikk vite sannheten.

– Jeg var livredd. Jeg kommer jo fra en familie som var ganske nær og kunne snakke om alt, så tanken på å miste dem var helt forferdelig.

Dag Erik bestemte seg for å holde det hemmelig. Ikke si det til noen. Det var for risikabelt.

Han håpet heller at familien skulle finne det ut på egen hånd.

Derfor fortsatte Dag Erik å eksperimenterte med jenteklær. Og han ble mer og mer dristig. Hadde på klærne lengre og lengre.

– Egentlig ville jeg jo at noen i familien bare skulle komme hjem en dag, og ta meg på fersken i å ha på meg jenteklær. Da ville jeg ikke trengt å ta det opp, men heller svart på hvorfor jeg var kledd ut som en dame, liksom.

– En evig firer

I Nedenes var det langt flere fritidstilbud enn hva det var i Øyestad. Dag Erik ble med på både håndball og fotball for å få tankene på noe annet. Men ingen av delene ble noen suksess.

– Jeg har aldri vært noe kløpper på lagidrett. I håndballen var jeg håpløs fordi jeg hadde veldig dårlig dybdesyn, og da var det jo ikke så enkelt å skulle ta imot en ball. Fotballen ble jeg nesten anbefalt å slutte med.

Dag Erik likte heller ikke å trene med andre gutter.

– Jeg ønsket ofte at jeg kunne være med på jentelaget istedenfor.

Etter en stund kom Dag Eriks far på at han kunne prøve skyting. Dag Eriks bestefar hadde nemlig vært en strålende skytter, så kanskje Dag Erik hadde arvet noe av talentet?

Tenåringen ble hektet etter første trening.

– På den tiden var jeg jo ikke så veldig god, da. Jeg vant vel ett feltstevne én gang da jeg var 15 år, men stort sett ble jeg nummer fire. Jeg var alltid rett utafor pallen. Den evige fireren.

Men for Dag Erik gjorde ikke det noe.

Det var nemlig et annet element som gjorde at motivasjonen alltid var til stede.

Han fikk trene med andre jenter. For skyting er en kjønnsnøytral idrett.

Vendepunktet

Det var ingen som fant ut av hemmeligheten til Dag Erik. Og han fortalte den aldri til noen.

Istedenfor bar han den med seg gjennom resten av ungdomsskolen, så videregående, og deretter inn i studietiden.

Da Dag Erik var ferdig utdannet sykepleier våren 2007, var det fortsatt ingen som visste at han egentlig var en dame.

Mangelen på jobber i Agder, førte han omsider til sykehuset i Hønefoss.

Der var det heller ingen som mistenkte noe. Dag Erik oppførte seg helt normalt.

– Jeg ble jo veldig god til å late som at alt var bra, og undertrykke følelsene mine.

Hverdagen bestod av å jobbe, og sitte hjemme alene. Lysten til å være sosial var ikke der.

– På det tidspunktet hadde jeg vel en form for mild depresjon, har jeg blitt fortalt av en psykolog i ettertid.

Det dannet seg et mønster, hvor smerten kom i bølger. Noen ganger var de små, mens andre ganger var de så store og vonde at det nesten ikke var til å holde ut.

Da Dag Erik hadde fylt 28 år, orket han ikke mer.

Kroppen var for tung. Krigen med eget hode hadde vart for lenge. Årene han hadde båret på hemmeligheten var blitt for mange.

– Jeg kom til et slags veiskille. Et kryss. Den ene veien var å be om hjelp. Mens den andre rett og slett var å forlate livet.

– De behandlet meg helt likt

For Dag Erik hadde det alltid vært enklere å skrive ned ting på papiret, istedenfor å si det med ord. Derfor valgte han å skrive en e-post til familien hjemme i Agder, hvor han fortalte ting akkurat som de var. Han skrev at han egentlig var en dame, og at han nå ønsket å gjøre noe med det.

Da han besøkte familien noen dager etter at e-post ble sendt, var det som om ingenting hadde skjedd.

– De behandlet meg helt likt. Og da var det som om mange kilo ble tatt av skuldrene mine.

Og lettelsen ble enda større, da han reiste til fastlegen, som bare var glad for at Dag Erik valgte å gjøre noe med situasjonen.

– Han fortalte meg at han hadde hatt mange pasienter gjennom sin tid som lege, som hadde båret på lignende hemmeligheter hele livet, uten å gjøre noe med det.

Fikk støtte fra skytterlaget

På et tidspunkt, da han flyttet hjemmefra, sluttet June å skyte. Tiden som hadde blitt brukt på skytebanen ble byttet ut med studier, og deretter jobb.

Men savnet etter sporten var alltid der.

– Jeg klarte nesten ikke å se på Landsskytterstevnet til slutt, fordi jeg savnet det sånn.

Tanken på å starte opp igjen meldte seg mange ganger. Men økonomien var et problem. Å skyte på toppnivå var dyrt.

Så, etter å ha gjennomgått behandlingen, møtt kona Anne Lise, og flyttet til Harpefoss, klarte hun ikke å holde seg lengre, og tok kontakt med skytterlaget i Vinstra. Da hadde det gått nesten 20 år siden hun la skytingen på hylla.

– Jeg spurte om de hadde mulighet til å hjelpe meg med å starte opp igjen. Og det gjorde de.

June er takknemlig for hvordan skytterlaget har hjulpet henne, og at hun kan være kvinne i toppidretten. Samtidig er hun bekymret for likesinnede i USA.

– Jeg trodde vi var ferdige med minoritetsforfølgelsen på 30- og 40-tallet, sier hun, og henviser til Trumps tydelige tokjønnspolitikk.

– Jeg frykter jo at det skal spre seg. Jeg håper dette holder seg i USA, og at det bare blir der midlertidig. Mye av det som skjer i USA nå er fryktelig likt Tyskland på 30-tallet. Jeg er bekymret for hvordan fremtiden vil se ut for transpersoner.

Donald Trump var raskt ute med å stenge transkvinner ute av kvinneidretten. June forstår ikke helt hvordan en så liten gruppe med mennesker utgjør et så stort problem.

– Jeg kan skjønne at folk er imot det når det gjelder idretter som er basert på ren fysisk kraft som friidrett og svømming. Men sånn som det er i USA, hvor de har 510 000 friidrettsutøvere, og 10 stk er transkjønnet. Hvor stort problem blir det egentlig da?, spør hun seg.

Skytterprinsessen

«June Emilie Åsenden fra Vinstra skytterlag har aldri ligget i Kongelaget. I dag skal hun ligge på skive to, og har 248 poeng, det samme som Ole Kristian Bryhn»

Over 20 tusen mennesker var samlet for å få med seg årets begivenhet i skytemiljøet, finalen under Landsskytterstevnet i Steinkjer.

June Emilie Åsenden var et ukjent navn helt frem til stevnet. Nå var hun på alles lepper. Skulle underdogen fra Vinstra slå veteranen Ole Kristian Bryhn?

– Jeg var veldig nervøs i forkant, for jeg hadde jo aldri vært i noen finale før. Jeg følte jeg hadde 14 forskjellige hjerterytmer i løpet av dagen fram til kongelaget.

June endte opp med en total poengsum på 347 poeng. 1 poeng bak Ole Kristian Bryhn. Hun havnet på en femteplass totalt, men ble beste kvinne.

– Det var jo litt surt. Men jeg var jo samtidig letta over at jeg iallfall fikk prinsessetittelen.

I august er det tid for et nytt landsskytterstevne på Kongsberg.

Så da gjenstår det å se om prinsessa klarer å bli dronning.

– Jeg har fått trent vesentlig mer og bedre enn i fjor. Så formen er bedre enn noen gang, avslutter hun og smiler.