Skriftlig spørsmål fra Anette Carnarius Elseth (FrP) til justis- og beredskapsministeren. Besvart: 19.11.2025 av justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen

I flere år har man ventet på en lovendring som hensyntar polititjenestemenn som har blitt utsatt for mulig smitteoverføring under oppdrag. Nå er saken antakelig til høring i POD helt frem til april. Når det blir en nødvendig behandling om lovendring av smittevernloven på Stortinget er ukjent.

Polititjenestemenn utsettes for mange krevende oppdrag uten å kunne forlate situasjonen før oppdraget er løst. Dette kan være møte med mennesker som kan trenge livreddende hjelp, mennesker som skal pågripes, og mennesker som aktivt forsøker å skade politiet.

Å utsettes for smittefare, og deretter måtte leve i uvisse opp til et halvt år, er en stor belastning for den som opplever dette, og for deres familie og pårørende. Dette har Politiforum hatt flere artikler om, bl.a. i nr. 4, 2025 hvor politibetjent Anders mener at det å ikke få vite medfører at det er tjenestepersonene som straffes, og at det straks må en lovendring på plass.

Informasjonsdeling mellom helsevesenet og politiet er i dag en stor utfordring, og særlig dersom smittebærer ikke samtykker i å avgi prøve eller ikke løser helsepersonellet fra taushetsplikten. Den mistenkte trenger heller ikke være kjent for det norske helsevesen.

Å få indikasjon på smittefaren raskt, gir større mulighet for riktig oppfølging og smitteforebygging som medisiner og vaksiner, både overfor polititjenestemannen og for den smittede. Det er nødvendig at prøven tas straks og mens politiet fortsatt har kontroll på den mistenkte.

Den psykiske belastningen kan medføre at en tjenestemann på fritiden unngår nærkontakt med familiemedlemmer i så mye som et halvt år, til endelig resultat foreligger. En rask avklaring er også viktig for effektiv ressursbruk slik at politiet kan bruke alle mannskap til alle oppdrag uten at det er fare for å utsette andre for mulig smitte.