Skremmende fra sjefen i Trondheim

1 month ago 25

Jakob Ingebrigtsen symboliserte lørdag kveld Norges suksess på tampen av OL i Paris, hvor trønderne igjen spilte statistenes rolle.

KOMMENTAR: Trenger en (over)ivrig trøndersk fotballpappa å høre at det kan være smart for sønnen å gi seg med langrenn og svømming? Jeg tror ikke det.

Publisert: 11.08.2024 13:54

Birger Løfaldli

Kommenterer OL fra Paris

PARIS: Maren Aardahl ble unntaket som bekrefter regelen.

All ære til henne, og lørdagens håndballgull ble også en nødvendig opptur som vil motivere alle dem som virkelig ønsker å nå verdenstoppen i idretten sin.

Det er faktisk mulig, om du kommer fra Trøndelag.

Men det motsatte er altså i ferd med å bli en regel.

Maren Aardahls gull ble beholdningen for trøndersk idrett under OL i Paris.

Trøndelag har gått fra å være en idrettsregion som kunne slå seg på brystet, sommer som vinter, til å innta statistenes rolle mens den ene stjernen etter den andre popper opp fra andre deler av landet.

Og ja, det finnes unntak, som Aardahl, som Kolstad, som Sørloth og Syrstad Engen, som Klæbo og et knippe vinteridrettsutøvere.

Og vi skal ikke legge noen skyld på trønderne som har vært her i Paris og gjort sitt beste.

Sondre Nordstad Moen, Sunniva Hofstad og Solveig Løseth er det ypperste Trøndelag har å tilby i individuelle sommeridretter.

Men bredden i toppen er lav, og når toppen da heller ikke er skyhøy, blir svikten så godt synlig.

Sondre Norstad Moen løp inn til 32.-plass på lørdagens maraton i OL.

På samme måte som det var i Tokyo for tre år siden.

Tar vi fotballandslagene, både kvinner og menn, så ligner de på gullaget som slo Frankrike i håndballfinalen lørdag. De inneholder veldig få fra Trøndelag.

Mannen som er øverste sjef for toppidretten i Trøndelag, Frode Moen, tok tidligere denne uken del i en viktig debatt.

Utspillet han kom med var interessant på sitt vis, men også skremmende.

Jeg er usikker på om han skjønner hvilket signal han sender ut.

Bakgrunnen var oppgjøret fra den suksessrike friidrettssjefen Erlend Slokvik. Han gikk hardt ut mot krefter som vil starte spesialisering av utøvere i ung alder, og idretter som tvinger frem tidlige valg.

Friidrettssjef Erlend Slokvik gikk hardt ut mot spesialisering av utøvere i ung alder.

Slokvik er redd det fører til at talenter forsvinner ut av idretten for tidlig. Han mener fotball, som er blitt en helårsidrett, er blant verstingene.

Frode Moen svarer at han ikke nødvendigvis er enig i at barn og ungdommer bør bedrive flere ulike idretter opp til en viss alder. Han trekker frem Lionel Messi.

– Om du velger fotball tidlig, som for eksempel Messi, kan du trene veldig variert innen fotball. Det må du også gjøre, skal du bli god, fortsetter han.

Moen sier også at man i Norge av og til er for dårlige til å oppfordre utøvere til å velge en idrett. Han forteller at han møter foreldre som er frustrerte fordi klubben ikke har tilstrekkelig kompetanse.

Til det siste kan det spørres tilbake: Burde ikke Moen og Olympiatoppen selv ha tatt ansvar for å sikre gode systemer og kunnskap, for å forhindre slike situasjoner?

Det er ingen faktiske feil i det Moen sier, men budskapet han sender ut er problematisk.

Frode Moen er leder for Olympiatoppen i Midt-Norge.

Ja, skal du bli god i fotball, må du spille masse fotball. Sverre Nypan har gjort det, i et seriøst opplegg fra tidlig alder. Men han var også aktiv i andre idrettsgrener.

For noen, som kun spiller fotball hele barndommen og beholder lysten, kan det ende i en fotballkarriere som voksen.

Men hva med de mange som ikke blir toppfotballspillere, og som ga seg med andre idrettsaktiviteter som 12-åring fordi pappaen, treneren eller toppidrettssjefen anbefalte dem det?

Én konsekvens kan være at de blir mindre fysisk aktive som voksne, ettersom de har færre bein å stå på eller rett og slett går lei. En annen kan være at for eksempel hopplandslaget går glipp av en fremtidig storhopper, fordi den idretten ble valgt bort allerede i barndommen.

Johannes Høsflot Klæbo satset på fotball til han var 16 år. Først da valgte han langrenn som hovedidrett.

Selv om det var i hopp 12-åringen egentlig hadde det største talentet. Det var bare ikke så godt synlig da gutten var tolv.

Det er det siste Erlend Slokvik er redd for.

Frode Moen har tidligere sagt, i forbindelse med en debatt om svikten i trøndersk langrenn, at «jeg forstår ikke noe av at man er avhengig av en stor bredde for å utvikle toppløpere. Det tror jeg ikke på.»

Det var en underlig uttalelse. Fordi det er umulig å vite eksakt hvem som til slutt blir best i en lang rekke av talentfulle utøvere.

I stedet for å trekke frem en argentinsk megastjerne, kunne Moen ha brukt vår egen Alexander Sørloth som eksempel. Det ville riktig nok ha passet dårligere, for Atlético Madrid-stjernen var skøyteløper, en meget talentfull sådan, i tillegg til at han drev med håndball helt til han var 15 år.

Rosenborgs Frøya Dorsin har vært aktive i flere idretter på høyt nivå.

Moen kunne trukket frem Frøya Dorsin, Rosenborg-stjernen som inntil nylig satset hardt på håndball og også var en god alpinist.

Eller han kunne nevnt vår aller største stjerne. Johannes Høsflot Klæbo satset på fotball til han var 16 år og deltok i friidrett på samme tid. Først da han startet på Heimdal videregående skole tok han valget om å satse mest på sin hovedidrett.

Kraften av det Moen signaliserer skal ikke undervurderes. For overivrige idrettsforeldre, og de finnes faktisk, er det lett å bruke hans ord i sin argumentasjon.