Skolevegring. Som foreldre har vi ingen anelse om hvor langvarig dette maratonet av et mareritt skal bli.

Stadig flere barn går glipp av samfunnets viktigste lærings- og sosiale arena. Hvordan lar storsamfunnet dette skje i tilnærmet stillhet? Illustrasjonsfoto: Shutterstock, NTB

I juni hvert år synger våre eldste barn «Sommer og skolefri» av full hals. For vårt yngste har sangen fått frem vrede og sorg.

Denne uken har skoleelever siste skoledag. Dagen «alle» ser frem til. En dag med kos, kanskje litt godteri og en fin overgang til åtte uker ferie og egentid uten skole.

I dag var det en helt vanlig dag for vårt yngste barn. Hen merket ingen forskjell. Hen har nemlig ikke greid å gå på skolen de to siste skoleårene.

«For meg er de fleste dager like. Søndag er kanskje verst, for da er de fleste steder stengt i tillegg.»

Barnet vårt har «gått glipp av», «mistet» 360 dager med undervisning i løpet av to trinn. 360 dager med klassekamerater, 360 dager hvor hen kunne ha opplevd fellesskap og mestring. Men det vises ingen steder, det finnes ingen nasjonal oversikt over skolefravær.

Bortsett fra dager med korte møter med skolen og andre kommunale instanser har vårt barns dager vært tilnærmet helt like. Mest alene på rommet, da foran en skjerm. Ellers med oss foreldre. Vi er blitt både motivator, psykolog, venn, aktivitør. I perioder er vi de eneste barnet samhandler med.

På hver skole er det stadig flere barn som vårt. Som går glipp av samfunnets viktigste lærings- og sosiale arena. Hvordan lar storsamfunnet dette skje i tilnærmet stillhet? Hva betaler disse barna og ungdommene for at samfunnet lar dette skje?

Et mareritt

Som foreldre har vi ingen anelse om hvor langvarig dette maratonet av et mareritt skal bli. Da det startet, hadde vi ingen mulighet til å forutse hva vi hadde i vente: søvnløse netter, den psykiske påkjenningen av å ha et barn som står utenfor det vi tidligere har tatt for gitt hos våre eldre barn, kampen for å få «hjelpeapparatet» til å se mennesket (barnet vårt), alle møtene vi skulle gå i og hjem fra med gråt i halsen og kvalme i magen og måtte si at «nei, det kom ingen reelle planer for hvordan du skal få hjelp nå heller».

Vi ser vårt barns skuffelse, sinne og det siste året oftere oppgitthet og likegyldighet på grunn av at ingen later til å forstå eller kunne hjelpe. Selv med lang erfaring som foreldre kan vi ikke svare på hvorfor ingen kan hjelpe.

Skolefraværet og alt det fører med seg, har for oss foreldre skapt en skygge over hele døgnet. Hvert ledige øyeblikk dreier tankene og bekymringene seg om hvorvidt vi kunne ha unngått det barnet vårt går igjennom. Hvordan, hvis i det hele tatt, kommer hen seg tilbake til skolen? Hvilke konsekvenser vil denne tiden uten sosial omgang med jevnaldrende få?

Situasjonen har skapt diskusjoner mellom oss. Hvor langt kan vi og bør vi oppmuntre, bestikke, skremme barnet tilbake til skolen? Hvordan kan vi være åpne og ærlige, men ikke vise vår redsel over at dette vil prege barnet vårt resten av livet?

Det er en realitet vi ikke unner noen familie å stå i. En hverdag som består av å forsøke å finne meningsfulle «oppdrag» og «planer» som kan gi barnet vårt en følelse av mestring hver dag – som er slags plaster på såret for at «vi», som i samfunnet, ikke klarer å inkludere hen i skolen.

Det er en utmattende tankevirksomhet som kverner hele døgnet, samtidig som alle vanlige gjøremål skal utføres for å forsøke å opprettholde en slags normal tilværelse for resten av familien.

Hva kan gjøres?

Bakgrunnen for skolevegring er like mange som elever det gjelder: diagnoser, mobbing, mangelfullt læringsmiljø, dysfunksjonelle oppvekstforhold med flere. Det finnes med andre ord ikke én resept som fungerer for alle, men alle har et felles behov: å komme tilbake til skole eller tilsvarende sted for å lære, mestre, være sammen med andre og sosialisere seg til å bli samfunnsborgere som blir en ressurs for landet.

Vi mangler oversikt over hvor mange barn som er i samme situasjon. Vi kjenner ikke konsekvensene for det enkelte barn eller ungdom. Vi vet heller ikke hva konsekvensene blir for samfunnet når et økt antall barn og ungdommer forsvinner ut av skolesystemet. Hvilke konsekvenser skolefraværet kan få for den enkelte elev, har ikke forskningen kommet så langt i ennå, men de er neppe positive.

Hva skal til? Kutt i skole- og primærhelsetilbud i kommune og fylkeskommune er i hvert fall ikke svaret. De unge trenger voksne med kompetanse og kapasitet til å se deres behov og trygge dem tilbake, enten det er inn gjennom skoleporten eller andre tilbud.

God sommer til politikere som skal stake ut ny kurs for Norge i september, skoleeiere og øvrig støtteapparat: Våg å se disse barna og ungdommene, og jobb sammen med dem og familiene for å gi dem et verdig liv på lik linje med sine jevnaldrende. Så kan enda flere få oppleve den boblende, gode følelsen av å få sommerferie neste år. Og ta del i refrenget på «Sommer og skolefri», som våre eldste barn sang av full hals og glede i juni hvert år. For vårt yngste har sangen i stedet fått frem vrede og sorg.

Aftenposten kjenner innleggsforfatterens identitet.