Skolen må tilpasse seg elevene, ikke omvendt!

Adapt or die – skolen må bygge relasjoner, ikke fiendebilder. Foto: Shutterstock

DEBATT: I debatten rundt urolige barn i klasserommene, må vi ikke hoppe bukk over skolens kjerneoppdrag, som er å møte elevene der de er.

I Aftenbladet beskrives en barneskolehverdag preget av uro, manglende konsentrasjon og elever som «ikke klarer å sitte stille i 30 sekunder».

Det er forståelig at lærere kan kjenne på frustrasjon – yrket vårt er krevende, og elevene våre vokser opp i en verden med nye distraksjoner og høyere tempo enn noen generasjon før dem. Men når alt ansvar legges på barna og skjermen, hopper vi elegant over det som faktisk er skolens kjerneoppdrag: å tilpasse, utvikle og møte elevene der de er.

For sannheten er at mange av oss trives i jobben. Hver dag. Sammen med energiske, kreative, lærevillige elever som både vil og kan lære – når vi bygger relasjoner, skaper trygge rammer og varierer undervisningen.

Et godt og positivt klassemiljø kommer ikke av seg selv. Det handler om relasjonskompetanse, om å se elevene – alle elevene – og om å skape rom for både uro, nysgjerrighet, feil og mestring. Læringsmiljøet styrkes ikke av å beskrive en hel generasjon som skjermskadde og ute av stand til å lytte. Tvert imot svekkes det.

Vi kan ikke forvente at 10–12-åringer skal fungere som voksne, men vi kan forvente at vi voksne tilpasser oss tiden vi underviser i. Skjermene forsvinner ikke. Teknologien går ikke bakover. Derfor må vi finne måter å bruke den på som gjør undervisningen mer relevant, ikke mindre. Det er ikke elevene som må endre seg for at skolen skal fungere – det er skolen som må endre seg i takt med elevene.

Variasjon og relasjonsbygging er ikke pynt. Det er grunnmuren i god pedagogikk. Når elevene opplever at læreren ser dem, heier på dem og forventer noe av dem, skapes ro. Når undervisningen oppleves meningsfull og moderne, skapes motivasjon. Og når fellesskapet fungerer, får vi rom for både de stille, de høyrøstede, de urolige og de fordypningsglade.

Jeg kjenner på samme hverdagspress som mange andre lærere – men jeg kjenner samtidig på gleden av å jobbe i en skole der elevene fortsatt er nysgjerrige, fulle av energi og klare for å lære. De er ikke problemet. De er grunnen til at vi er her.

Så ja: Adapt or die. Vi står midt i en generasjon som lever raskere, digitalt og visuelt. Det er ikke en trussel – det er en utfordring. Og den løser vi ikke med oppgitthet.

Den løser vi med profesjon, pedagogikk og positiv forventning. Og med trygghet i at relasjoner, variasjon og et inkluderende klassemiljø fortsatt er det som skaper læring – uansett tid, teknologi eller trend.