Skillet går mellom dem som ser fellesskap som et ansvar, og de som tror at mangfold kan erstatte fellesskap

Jeg har ikke hevdet at Norge står på randen av sammenbrudd, skriver Asle Toje. Foto: Dan P. Neegaard

Debatten om norskhet har kjørt seg fast i misforståelser. Spørsmålet er hvordan fellesskapet faktisk holdes sammen.

Reaksjonene på mitt innlegg har vært sterke og sprikende. Aftenpostens kommentator Frank Rossavik raljerer over at jeg er for ullen, mens Torbjørn Røe Isaksen hevder jeg er for spissformulert. Det er ikke lett å gjøre alle til lags.

Det er kommet så mange innlegg på så mange flater at jeg ikke rekker å svare dem alle. Det beklager jeg. Jeg ber om at de som ikke kommer med i denne runden, ikke tar det som tegn på at jeg ikke fant deres innlegg verdt å svare på, jeg må bare ta dem i bolker.

Min posisjon

Sendrektighet kan også være en fordel nå som ett svarinnlegg, til alt overmål, viste seg å ha falsk innsender. Til saken: Spørsmål om tilhørighet og kontinuitet trigger dype forestillinger om hvem «vi» er, og hva vi skylder hverandre.

Det er derfor nødvendig å presisere mitt utgangspunkt. Jeg har ikke hevdet at Norge står på randen av sammenbrudd. Jeg har påpekt at harde tider er på vei, og vi bør styrke fellesskapet for å møte dette. Jeg har heller ikke ment å trekke opp grenser for hvem som «egentlig» er norsk.

Anliggendet mitt er mer nøkternt: Nasjonale fellesskap er historiske og sosiale konstruksjoner som bæres av språk, institusjoner, normer og felles referanser. Slike fellesskap vedlikeholdes ikke automatisk – heller ikke i stabile, tillitsbaserte samfunn.

Ulike syn

Rossavik svarer på mitt innlegg ved å løfte spørsmålet til et eksistensielt nivå. Hans tekst er rik på historiske analogier og kulturelle bilder og minner oss om at samfunn kan svekkes innenfra lenge før institusjonene formelt bryter sammen.

Det er et viktig korrektiv til forestillingen om at stabilitet er en permanent tilstand. Samtidig mener jeg at analysen blir mindre fruktbar når den glir over i skjebnetenkning, eller når hånetrangen er sterkere enn viljen til å ta komplekse samfunnsutfordringer på alvor.

Rådgiver Sylo Taraku inntar en annen posisjon. Han deler grunnpremisset om at nasjonen er mer enn et juridisk fellesskap, men avviser diagnosen om forvitring. Hans påpekning av at norsk historie forvaltes med både stolthet og kritisk distanse, er treffende.

Å erkjenne historiske overgrep er ikke selvforakt, men modenhet. Samtidig mener jeg det er grunn til å advare mot å gjøre høy generalisert tillit og mange institusjoner til bevis på at fellesskapet ikke krever fornyelse og vedlikehold. Tillit er et produkt, ikke en naturressurs.

Spaltist Kjetil Rolness flytter debatten til normkollaps og autoritær maktutøvelse i USA. Hans analyse av 6. januar og tidene som fulgte, er en påminnelse om at demokratiske systemer ikke bare hviler på lover, men på uskrevne normer som tilbakeholdenhet og respekt for institusjoner.

Dette er innsikter også europeiske samfunn bør ta på alvor. Samtidig bør vi være varsomme med å gjøre utviklingen i USA til et direkte speil for norske forhold. Samfunn kan lære av hverandre uten å være like. Det amerikanske demokratiet har alltid vært svært ulikt det norske.

Den mest grunnleggende kritikken løftes imidlertid av Maryam Iqbal Tahir og Noor Jdid, som stiller spørsmål om hvem som får definere tilhørighet. De beskriver en følelse av betinget tilhørighet, der norskhet oppleves som noe som kan trekkes tilbake etter subjektive kriterier.

Dette er alvorlige erfaringer som fortjener å bli tatt på alvor. Når jeg har skrevet om kjennskap til språk, institusjoner, normer og felles referanser, har det ikke vært ment som en sosial sorteringsmekanisme eller en moralsk rangering av mennesker.

Alle norske borgere

Jeg har skrevet en del om disse spørsmålene over tid. At mine kritikere ikke har lest dette, er min skyld, ikke deres. Jeg har også kommet med de spesifikke forslagene som etterlyses. Jeg burde naturligvis gjentatt dette. Dessverre er kronikkformatet begrenset i antall ord.

Det har vært ment som en beskrivelse av hvilke forutsetninger som gjør et tillitsbasert samfunn mulig. Disse forutsetningene gjelder ikke bare minoriteter. De gjelder alle. Jeg takker for muligheten til nok en gang å påpeke at jeg tar til orde for en norskhet som rommer alle norske borgere.

At majoriteten sjelden opplever å bli eksplisitt vurdert opp mot stilltiende kulturelle antagelser om hva som er norsk, skyldes nettopp at de ofte er internalisert gjennom oppvekst, skole og sosial praksis. Det gjør dem ikke mindre virksomme – bare mindre synlige.

Samtidig mener jeg det er utilstrekkelig å gjøre statsborgerskap alene til fellesskapets bærende definisjon. Formelle rettigheter er avgjørende, men de kan ikke alene forklare hvorfor mennesker aksepterer byrder, viser lojalitet eller stiller opp for hverandre.

Fellesskap fungerer nettopp fordi de også er normative: De rommer forventninger, ikke bare rettigheter. Integrering handler derfor ikke om å «bevise» sin norskhet, og heller ikke om å navigere stadig skiftende og subjektive identitetskrav.

Den handler om å aktivt fremme en norsk nasjonal identitet som rommer både de som har mange generasjoner på kirkegårdene her til lands, og de som har få. Samtidig må det erkjennes at dette rommet selv forandres når nye grupper over tid blir en del av det.

Historisk samarbeid

Det norske er hverken et ferdig skrevet manus eller et blankt ark. Det avgjørende skillet i denne debatten går derfor ikke mellom dem som vil «bevare» og dem som vil «inkludere», men mellom dem som ser fellesskap som et ansvar – og de som tror at mangfold kan erstatte fellesskap.

Et samfunn kan svekkes både ved å lukke seg og ved å unnlate å stille forventninger. Hvis samtalen om nasjon og tilhørighet skal være konstruktiv, bør mediene også spørre seg om det er formålstjenlig å vekte debatten så skjevt at kun en tåpe ville finne på å ta den på deres flater.

For et konservativt perspektiv handler fellesskap først og fremst om ansvar og videreføring. Et samfunn er ikke bare summen av individuelle valg i øyeblikket, men et historisk samarbeid mellom generasjoner – mellom de døde, de levende og de som ennå ikke er født.

Nettopp derfor kan ikke fellesskap reduseres til kultur alene, men må forankres i institusjoner, normer og praksiser som varer over tid. Spørsmålet er derfor ikke hvem som har makt til å dele ut identitetsstempler, men hvordan vi sikrer at samfunnet ikke brister hvis og når vi blir satt under press.