Skal vi styrke demokratiet, må vi forstå hvorfor noen velger å tro på falske nyheter

Kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery (Ap) la 16. juni frem regjeringens strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon. Foto: Terje Pedersen, NTB

At falske nyheter finnes, beviser ikke påvirkning.

Regjeringens Strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon overser grunnleggende innsikter om medieeffekter. Det er viktig å være på vakt mot påvirkningskampanjer, men også i kampen mot falske nyheter må vi være kritiske. Kampen mot desinformasjon kan i verste fall skade den offentlige samtalen vi ønsker å beskytte.

At falske nyheter finnes, er udiskutabelt. Spørsmålet er hvor stor effekt de faktisk har. I strategien tas det nærmest for gitt at eksponering fører til påvirkning. Det forutsettes ofte at eksponering gir påvirkning, uten dokumentasjon for holdningsendringer.

Klassisk forskning på medieeffekter viser at påvirkning sjelden er direkte. Veien fra budskap til holdningsendring er kompleks og sosialt forankret. Likevel preges debatten av antagelser om at falske nyheter påvirker direkte og uten hensyn til annen erfaring, informasjon og kunnskap.

Råd 1: Regjeringen bør unngå å sette likhetstegn mellom dokumentasjon av desinformasjon til at påvirkning skjer. Fordi det vil gjøre det vanskeligere å identifisere tiltak som beskytter demokratiet.

Falske nyheter har for stor forklaringskraft

USAs president Donald Trump gjorde «fake news» til et moteord og brukte begrepet strategisk for å undergrave tilliten til etablerte medier. At vi i dag bruker begrepet til å tegne et trusselbilde mot demokratiske institusjoner, vitner om begrepets gjennomslag.

Fenomenet har imidlertid overdrevent stor forklaringskraft. Det kan virke som om all uønsket utvikling skyldes påvirkning utenfra. Trass i spekulasjoner finnes det ingen dokumentasjon på at falske nyheter avgjorde valg i USA eller brexit. Derimot finnes mye forskning som peker på andre årsaker: økende ulikhet, kulturell frustrasjon og tillitskrise.

Råd 2: Regjeringen bør unngå å se på falske nyheter som et symptom, ikke en årsak. At falske nyheter appellerer, er ofte et uttrykk for mistillit, ikke nødvendigvis en årsak til den.

Krigsmetaforer og begrenset ytringsfrihet

I debatten om desinformasjon brukes ofte krigsmetaforer: Vi «bekjemper» desinformasjon, står i en «informasjonskrig» og ser på falske nyheter som «våpen». Regjeringens strategi refererer til «hybride trusler», «cyberangrep» og «samfunnsrisiko». Fryktfremmende uttrykk brukes for å sette falske nyheter på agendaen, men ikke uten fare for å undergrave ytringsfriheten og en åpen offentlig samtale.

Språk former vår forståelse. Når vi rammer inn problemet som en krig, inviterer vi også til virkemidler som hører hjemme i krig. Å definere desinformasjon som en invaderende fiende inviterer i verste fall til sensur, overvåking og teknologisk kontroll. Vi trenger heller åpne diskusjoner, utdanning og demokratiske mottiltak. Vi har allerede sett hvordan kampen mot desinformasjon i flere land brukes som påskudd for å innskrenke ytringsfriheten.

Regjeringens strategi viser bevissthet om denne fallgruven, for eksempel ved å slå fast: «Vi vil beholda usemja og debattane (…), men det skal være en debatt som ikke er påvirket av desinformasjon, og der påstander møtes med motargumenter og fakta», og «den rette balansen mellom ytrings- og informasjonsfridom og tryggleik i samfunnet».

Dette er gode intensjoner. Men i noen tilfeller er skillet mellom sant og usant uproblematisk. Oftere faller imidlertid det som kalles «desinformasjon», i gråsoner, påstander som ikke enkelt lar seg plassere i enkle sannhetskategorier. Hvis staten skal tre inn som dommer over hvilke argumenter som er legitime, beveger vi oss inn i et demokratisk usikkert terreng.

Råd 3: Vær varsom med krigsmetaforikk i strategier om desinformasjon. Det kan bidra til å legitimere udemokratiske inngrep og igjen bidra til økt polarisering.

Skal vi styrke demokratiet, må vi forstå hvorfor noen velger å tro på falske nyheter. Og vi må erkjenne at det ikke bare handler om manglende medieforståelse, men også om dype forskjeller i virkelighetsoppfatning.