Skal vi redde den norske boligmodellen, må vi lære av Sverige

Å bo og spare gjennom å eie egen bolig, har vært et uttalt mål i hele etterkrigstiden. Men fortsetter trenden vi har sett de siste årene, vil nybygde boliger bli en luksusvare.

KrF foreslår å se nærmere på de særnorske boligkravene. Regjeringen ba under forrige kommunalminister om innspill til forenklinger. Vi håper den nye debatten som reises nå, for alvor gjør noe med alle kravene. For lærdommen fra de siste årene er at det bare blir dyrere og dyrere å sette opp ny bolig.

Jørgen Kristiansen (KrF) er opptatt av dette i et innlegg i Fædrelandsvennen. Han og politikerkollegene trenger ikke store utredninger for å gjøre ting enklere. De kan se til Sverige:

Tallenes tale fra aktører som Selvaag Bolig er brutal: En tilsvarende bolig kan koste over én million kroner mer å bygge i Norge enn i vårt naboland. Denne prisforskjellen skyldes ikke bare lønnsforskjeller, men også særnorske krav i TEK17 som har est ut i omfang. Vi har i praksis bygget en mur rundt boligmarkedet som rammer de mest sårbare – førstegangskjøpere og de som må etablere seg på nytt etter samlivsbrudd.

Prisforskjellen kunne være mulig å forstå hvis vi sammenlignet boliger i land med svært ulikt klima. Det er jo ikke tilfelle her.

Et av de mest kostnadsdrivende eksemplene finner vi i kravene til isolasjon og energiytelse. I Norge har vi valgt ekstremt strenge krav til U-verdier (isolasjonsevne) i vegger og vinduer. Dette tvinger frem svært tykke vegger, ofte opp mot 30-40 centimeter, for å møte kravene. Dette stjeler ikke bare innvendig plass, men krever mer materialer, mer arbeidstimer og mer kompliserte konstruksjoner. I Sverige har man en mer pragmatisk tilnærming til primærenergibehov som tillater mer fleksible løsninger uten at det går på bekostning av bokvaliteten. Ved å justere de særnorske isolasjonskravene bare noe ned mot svenske krav, kunne man spart titusenvis av kroner per boenhet i rene material- og monteringskostnader.

Et annet eksempel er de rigide kravene til universell utforming og snusirkler for rullestol i svært mange boenheter. Selv i små ettromsleiligheter må badet dimensjoneres så raust at det spiser opp kvadratmetere som ellers kunne vært brukt til rimeligere boflate. I Sverige prioriterer man at boligen skal være tilgjengelig, men uten at det nødvendigvis tvinger frem en planløsning som gjør små leiligheter uforholdsmessig dyre å produsere.

I tillegg kommer kravene til tekniske anlegg som balansert ventilasjon med høy varmegjenvinning. Mens svenskene i større grad tillater enklere, men velfungerende systemer, krever det norske regelverket komplekse systemer som ofte krever uforholdsmessig mye plass i tak og vegger. Dette gjør det også vanskeligere å ta i bruk industriell boligbygging og standardiserte moduler fra utlandet, fordi de svenske modulene rett og slett ikke «passer» de norske særkravene.

Dette er bare eksempler. Planprosessene er mer kompliserte i Norge, som fører til høyere kostnader tidlig i planleggingen for utbyggerne. Norge har strengere krav til uavhengig kontroll og bruk av ansvarshavende i alle ledd. Kommunale gebyrer og saksbehandlingstid er ofte vesentlig høyere enn i Sverige.

Så har vi ikke kommet inn på at statsforvalterne i Norge melder seg på i siste runde etter at mye ressurser er brukt i planlegging. I Sverige ser man nå nærmere på det som tilsvarer Statsforvalteren sin rolle og hvordan denne kan yte bedre service.

Summen av dette er dyre boliger. Vi ser nå konturene av et nytt klasseskille: De som er inne i markedet, og de som kanskje aldri vil slippe inn. Når produksjonskostnadene presses opp av detaljkrav, er det de med «foreldrebanken» i ryggen som vinner. Den norske modellen skal være for alle, ikke bare for de med arvede formuer. Regjeringen må nå våge å forenkle TEK17 radikalt og harmonisere reglene med våre naboland. Vi må bygge boliger folk faktisk har råd til å kjøpe, før boligdrømmen blir uoppnåelig for den jevne nordmann.