Skal politikere ta grep for å beskytte pressen mot seg selv? Nei, det er en særdeles dårlig idé.

At mediene selv ordner opp i eget hus, er både prinsipielt viktig og en besparing av samfunnets ressurser, skriver Anne Weider Aasen, leder i Pressens Faglige Utvalg (PFU). Foto: Gorm Kallestad, NTB

Skal politikere ta grep for å beskytte pressen mot seg selv? Nei, det er en særdeles dårlig idé.

I et innlegg i Aftenposten 26. januar tar PFU-klageskribent og rådgiver Anders Cappelen til orde for at «politikere må ta grep for å beskytte pressen mot seg selv og sikre bedre rettssikkerhet». Det er en særdeles dårlig idé.

Et demokrati trenger en fri og uavhengig presse for å være velfungerende. Mer enn noen gang viser tiden vi lever i, behovet for akkurat det.

Pressen må kunne formidle informasjon fritt og uavhengig og bedrive kritisk journalistikk uten noen former for statlig innblanding. En presse som fungerer uten pålegg og begrensninger fra den første, andre eller tredje statsmakt, er kjennetegn ved et åpent demokrati.

En grunnstein i tillitssamfunnet

Norske medier har pålagt seg en selvsensur. Hver eneste dag tar norske medier redaksjonelle valg og vurderinger om å operere mer restriktivt enn handlingsrommet de har innenfor norsk lov.

Årsaken til det er den norske selvdømmeordningen og Vær varsom-plakaten mediene har valgt å slutte seg til. Ordningen skal sikre at mediene regulerer seg selv og ikke begår overtramp overfor enkeltmennesker.

At mediene selv ordner opp i eget hus, er både prinsipielt viktig og en besparing av samfunnets ressurser. Vi kan prise oss lykkelige over at vi ikke lever i en nasjon der ytringer og medier til stadighet trekkes for retten, eller at de trues med dette.

Norske mediers selvdømmeordning er en grunnstein i tillitssamfunnet vårt.

Det er blitt enklere å klage

Cappelen er bekymret for fellingsstatistikken for 2025. Til det kan vi si at også vi selv har observert at fellingsprosenten gikk ned i fjor.

Vi har presentert og problematisert dette i et åpent arrangement som ble strømmet og var tilgjengelig for alle som ønsket å følge med. Det ligger fremdeles offentlig tilgjengelig.

Vi skal ikke gå inn i alle årsaker her, men vi registrerer at mengden klager har eksplodert det siste året, og at mye av økningen trolig skyldes at klageordningen er blitt bedre kjent. Det er også blitt enklere å klage.

Presseforbundet har praktisert stor åpenhet om ordningen, og det kreves kun et par tastetrykk for å sende inn en klage. Da er det heller ikke unaturlig at en del av klagene er grunnløse og ikke fører frem.

Det betyr imidlertid ikke at klageordningen er verdiløs og må reguleres av politikere. Tvert imot er det store antallet klager en indikasjon på at ordningen er blitt allment kjent. Det kommer med en pris og noen ulemper i form av større arbeidsbelastning, at ordningen trolig vil kreve mer ressurser, og at det vil komme en del klager som ikke fører frem.

Men motsatsen til en selvdømmeordning er mye verre. Den globale situasjonen vi lever i, illustrerer dette til fulle. Mer enn noensinne trenger vi en fri og uavhengig presse.