Skal fremtidens eldreomsorg bli bærekraftig må vi ta bedre vare på pårørende som er i jobb

DEBATT: I debatten om fremtidens eldreomsorg omtales emosjonell og sosial bærekraft som avgjørende. Det er riktig og viktig, men én sentral gruppe glemmes ofte: ansatte som samtidig er pårørende.

Det mest urovekkende er at de som rammes hardest av dobbelt omsorgspress, ofte er de samme som samfunnet trenger mest framover, som for eksempel sykepleiere. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Uten å se på hvordan arbeidslivet kan støtte dem som bærer dobbelt omsorgsansvar, risikerer vi å undergrave hele ambisjonen om en bærekraftig omsorgssektor.

I Stavanger Aftenblad ble det nylig pekt på behovet for at eldreomsorgen må være både emosjonelt og sosialt bærekraftig. Samtidig savner vi en dimensjon som sjelden tas inn i diskusjonen: hvordan vi ivaretar dem som hver dag utfører omsorg både profesjonelt og privat.

Mange av dem som jobber i helse- og omsorgssektoren, i skole og barnehage, kan også bære store omsorgsoppgaver hjemme. Likevel forventer vi at de skal være fullt ut til stede på jobb, også når livet privat er krevende. Dette paradokset er ikke bare et arbeidsmiljøproblem; det er et bærekraftsproblem.

Bærekraft begynner med mennesker

Helsepersonellkommisjonen minner oss om at bærekraft i velferdsstaten først og fremst handler om tilgang på kompetent arbeidskraft. Da må vi ta inn over oss at arbeidskraften ikke er uendelig, og at den påvirkes av hva slags liv ansatte står i utenfor jobb.

Når et stort antall ansatte, særlig kvinner, kombinerer full jobb med ansvar for barn, eldre foreldre, ektefeller eller familiemedlemmer med helseutfordringer, skapes et dobbelt omsorgspress. Dette presset forblir ofte usynlig i budsjetter og rapporter, men det merkes i kropp, sykemeldinger, redusert arbeidstid og frafall. Vi risikerer å miste dyktige ansatte lenge før de når pensjonsalder, ikke fordi de ikke vil bidra, men fordi systemet rundt dem ikke er rigget for at de skal kunne stå i to omsorgsroller samtidig.

Når to omsorgsroller blir én for mye

Konsekvensene av doble omsorgsroller er godt dokumentert internasjonalt og i Norge:
• Høyere sykefravær
• Økt risiko for utbrenthet
• Større sannsynlighet for at ansatte går ned i stilling
• Utfordringer med å delta i fagutvikling og kompetanseheving
• Redusert arbeidsevne og konsentrasjon

Men dette handler ikke bare om enkeltpersoner. Når ansatte sliter privat, reduseres tjenestenes evne til å utvikle seg, til å ta i bruk ny teknologi og til å levere på mål om kvalitet og kontinuitet. Bærekraft kan ikke skapes uten at medarbeiderne har det godt nok både privat og profesjonelt.

Arbeidslivet må på banen

Skal bo trygt hjemme -reformen fungere, må vi erkjenne at en stor del av omsorgen faktisk flyttes til hjemmene, og dermed også til arbeidslivet. Mange av dem som skal bære denne omsorgen, går samtidig på jobb i yrker som allerede har høy belastning og lav fleksibilitet.

For at dette skal være mulig, må vi få på plass:
• Tydeligere ledelseskompetanse om pårørendesituasjoner
• Systemer som gjør arbeidsplasser mer fleksible uten at alt faller på kolleger
• Strukturer som gjør det legitimt og mulig å si fra om omsorgsbelastning
• Bedre samarbeid mellom arbeidsgivere, kommuner og nasjonale aktører
• Støtteordninger som gjør at ansatte kan stå i jobb når livet butter

Dette handler ikke om snillhet, men om driftssikkerhet og om å beholde den arbeidskraften vi allerede har, og ikke kan erstatte.

De mest utsatte – og mest avgjørende

Det mest urovekkende er at de som rammes hardest av dobbelt omsorgspress, ofte er de samme som samfunnet trenger mest framover: sykepleiere, helsefagarbeidere, barnehagelærere, lærere og andre fagpersoner som holder velferdsstaten i gang.

Når disse selv står i krevende omsorgsoppgaver hjemme, forsterkes presset i tjenestene. Bemanningen blir mer sårbar, innovasjonen går langsommere, og kvaliteten trues. Et bærekraftig omsorgssystem kan ikke bygges på ansatte som er på vei til å brenne ut.

Teknologi, demenslandsbyer og nye boformer er viktige og lovende grep, men ingen av dem kan kompensere for at vi mister erfarne ansatte fordi arbeidslivet ikke gir rom for at folk kan være både arbeidstaker og pårørende. Uten ansatte som har kapasitet og helse til å stå i jobben, vil selv de beste løsningene miste sin effekt.

Vi må tenke bredere

Eldrebølgen er her. Spørsmålet er om vi møter den med et system som er sterkt/robust, eller et system som allerede er på bristepunktet.

Derfor må hele arbeidslivet inn i omsorgsdebatten. Omsorg er ikke bare et helse- og omsorgsspørsmål; det er et arbeidslivsspørsmål. Først når vi tar vare på dem som både jobber og gir omsorg hjemme, kan vi skape et omsorgssystem som er emosjonelt, sosialt og personellmessig bærekraftig.

Som det ble skrevet i kronikken Fremtidens eldreomsorg må være emosjonelt og sosialt bærekraftig: «Når vi står sammen om verdier og løsninger som gir trygghet og kvalitet for mennesker og samfunn, kan vi møte eldrebølgen med styrke – og gjøre den til starten på en ny epoke for fellesskap og innovasjon».