– Sier du bare «fy faen» trenger du et norskkurs

Mange forsøker å la være.

Men så skjer det noe – helt ut av det blå.

En fot som treffer en dørkarm. En tulling i trafikken. Et problem som får irritasjonen og sinnet til å bruse over. Og da ruller de av tungen ...

***** ***** ****!!

Banneordene. Styggedommene. Kraftsalvene.

Ord som vanligvis ikke får plass i en NRK-artikkel.

Men det er kanskje på tide med en språkvask.

– Ungdommer i dag kan ikke banne skikkelig. Enda sørgeligere er det at nordlendingene har mistet brodden, sier Elin Ørjasæther.

Vi kommer tilbake til dette, men først en liten advarsel:

Vi skal ut på en reise i ordbøkenes utkant. Vær beredt – nå skal det bannes.

Og vi starter med himmelen og helvete.

Annen i ellevte

Mye av banningen i Norge er knyttet til den her.

Bibelen. Kristendommens hellige bok.

Der står det svart på hvitt:

«Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn.»

Men hvordan funket egentlig det?

Vel, de fleste mente at man kun skulle bruke guds navn (og himmelen) i bønn.

Men når det ble brukt for å forsterke, bekrefte eller benekte noe, ble det regnet som banning.

Men det er ikke bare himmelriket som fyller banneordboka.

Helvete og djevelen dukker stadig opp.

Og dette er «stygt» å rope ut av litt andre grunner ...

Når djevelen ble brukt som banneord var det for å påkalle de onde maktene,

eller for å antyde at noe eller noen var på lag med disse maktene.

Noen mente altså at om man sa navnet hans kalte man på han. Og da ...

Denne typen har til og med et eget navn: Celestial banning. Og det ble ansett som veldig stygt.

Barn skal ha fått munnen vasket med såpe om de bannet – andre fikk juling. På de fleste TV-kanaler var det lenge strengt forbudt.

Og man skal ikke så langt tilbake, bare hør hva folk sa i 1987:

Men å la være er ikke alltid lett, derfor oppsto surrogat-banning eller nesten banning.

Altså ord med samme lyd som styggedommene, men en annen betydning.

Og flere var ganske lure, «annen i ellevte» (faen i helvete) var visstnok også dagen fogden kom for å kreve inn skatten.

Så skjedde det noe med gudstroen i Norge.

Bannelandet

Kirkebenker står i dag stort sett tomme, og få tror at djevelen dukker opp om man slipper ut et faen og annen.

Samtidig har flere av våre felles flater åpnet for sterk ordbruk. Inkludert allmennkringkasteren.

Ser man et par timer med reality-TV går man raskt tom for fingre å telle faen på.

Og en av dem som har bidratt, er influenser og realityveteran Aurora Gude.

Egentlig har hun ikke lyst.

– Det er ikke pent, og det er veldig voldsomt når barn banner. Så jeg har i bakhodet at jeg er et forbilde for noen.

Men iblant glipper hun. Når følelsene blir for sterke.

– I Norges dummeste ble jeg så frustrert over å ikke slippe ut. Da bannet jeg en del. Jeg tror folk blir litt satt ut når jeg som kvinne gjør det.

Og det er faktisk ikke alle som velsigner ordbruken.

Siden sommeren 2019 har NRK mottatt 1125 klager på banning på ulike flater.

– Helt forferdelig fordi jeg har barn

Og det er ikke bare TV-profilene som slår til.

Historisk har man nok tenkt at arbeidsfolk og særlig menn,

banner mer enn folk flest.

Det er rekefisker Sigurd Andre enig med:

– Det er mye man kan irritere seg over som fisker og når man jobber fysisk.

Men føles det godt?

– Hjelper ikke en dritt å banne, men det hjelper, svarer han.

Flere NRK møter innrømmer at de ofte sier stygge ord. Noen er mer åpne enn andre.

De fleste går for klassiskere som «Faen» og «helvete».

Og det er kanskje ikke så rart – faen som på engelsk heter «fuck» er faktisk verdens mest brukte banneord.

Mens en småbarnsmor, som skjuler seg bak capsen, motvillig inrømmer at hun sier «fitte».

– Det er helt forferdelig fordi jeg har jo barn. Jeg sier unnskyld etterpå, men det er ikke så lett å la være, forklarer Line.

Men det er ikke banningen som er problemet – det er at vi er fattige på gode ord, mener Elin Ørjasæter.

– Bare faen, fuck deg og herregud

For vi låner ikke bare ord fra kristendommen. Mange dialekter og bygder har hatt egne banneord.

Hvordan de oppsto vet man ofte ikke.

– Jeg spurte mannen min hva den derre «faen, han røksøkk i helvete» betyr for noe?

– Det visste ikke han heller, enda han sier det jo når han er sint, sier Elin Ørjasæter.

Elin Ørjasæter er selverklært språknerd.

Pluss rådgiver, lektor, forfatter og foredragsholder.

Og banning er intet unntak.

Det hjelper også at hun er gift med en nordlending.

Og hun har et favorittord du trolig ikke har hørt før

– Sildremig er fantastisk!

Men hva betyr det?

– Mig er rett og slett urinering. En sildremig er en person som ikke klarer å pisse ordentlig, som ikke har trøkk på blæra.

– Å kalle noen for sildremig er å uttrykke forakt. Jeg har det fra faren min, som var gudbrandsdøl.

Nå frykter språkentusiasten et banneforfall.

– Språket er i ferd med å bli fattigere – det forflates. Nordlendinger kan jo ikke banne lenger. Det er sørgelig, sier Elin Ørjasæter.

Iblant tyvlytter hun nemlig til ungdomsprat.

– De sier fy faen tre ganger i hver setning, men de varierer jo ikke. Det er jo bare faen, fuck han, fuck deg og herregud. Jeg blir helt gal.

– Sier du bare fy faen trenger du et norskurs.

To ting skal ha skylden: engelsk og dialektenes død.

Og hun er trolig på sporet av noe.

For Språkrådet er bekrymret for økt anglifisering, særlig blant unge.

Samtidig mener flere språkforskere at dialektene i Norge blir likere hverandre, unge snakker mindre bredt, og dermed forsvinner flere særegne ord.

Dette gjelder hele språket - men rammer særlig faenskapen.

Av en grunn: De har ikke fått plass i ordbøkene.

Og når ingen lenger husker eller bruker ordene – da er i borte for alltid.

Samler på dem før de forsvinner

Men det er håp.

En dame har rett og slett tatt på seg ansvaret for å samle dem.

Og den dama er Ruth Vatvedt Fjeld.

Hun er språkforsker og professor ved Universitet i Oslo.

– Også har jeg spesialisert meg litt i banning, da.

Litt er kanskje en underdrivelse.

I flere tiår har språkforskeren samlet på banneord fra hele landet.

Og skrevet Norges første banneordbok.

Som liten fikk du kanskje høre at det er dumme folk med dårlig ordforråd som banner mye?

Dette er helt feil, ifølge Fjeld.

Banner man mye har man det vanlige ordforrådet i tillegg til banne-ordforrådet.

– Så egentlig har man et rikere ordforråd.

I boksen under finner du nok noen gamle slagere du aldri har hørt før:

Ja, mange av fortidens favoritter har gått av moten. Noen av dem regner du kanskje ikke som banning engang?

Et sted man ser dette godt er i kulturen.

La oss ta en titt på Ibsens kjente stykke:

– I stykket har Nora (hovedpersonen) fryktelig lyst til å bryte et tabu, sier Fjeld.

I en samtale med doktor Rank sier hun derfor:

– Død og pine.

Og doktoren blir helt sjokkert.

Men for rundt 10–20 år siden måtte ordet byttes ut.

Det ga ikke lenger sjokkeffekten.

Den nye varianten ble:

– Faen i helvete!

– Men så var jeg på den siste oppsetningen nå, for jeg skulle høre hva hun sier i dag, forteller språkforskeren.

Men det var ikke noe banneord lenger. Scenen ble droppet.

– For det er ikke noe sjokkerende at en kvinne banner lenger, ikke sant?

Og her er kanskje kjernen i dette med banning - ordene som virkelig smeller har alltid vært tabubelagte. Det har handlet om å krysse sosiale og kulturelle grenser.

– Vi kan ikke banne med noe som ikke er farlig eller sterkt.

Og når det ikke lenger er tabu er det kanskje ikke banning. Så vi må lete andre steder.

Det blir for drøyt

For språket og referansene våre endrer seg hele tiden.

Nå er det andre ord som gjør at det knyter seg i magen.

– Å banne om kjønnsorganer syn jeg er en uting, veldig vulgært og voldsomt. Det burde nesten burde gå en grense der, sier Aurora Gude.

Og Gude er ikke alene. Også språkforskeren rynker på nesen - men ikke grunnet det intime.

Fordi ordene ofte brukes til å rakke ned på kvinner og utseende deres.

– Da sier man både «du er ei fitte», «du er ei dårlig jente» og «du er ikke pen heller». Derfor synes jeg det er et så stygt ord.

Helt på kanten finner man ord om voldtekt, seksuelt misbruk og ekskrementer. Eller som går til angrep på noens person, som legning og etnisitet.

– Ikke rot deg borti de territoriene. Det er veldig passé som banning, sier Elin Ørjasæter.

Språknerden vil heller ha morsom og original banning.

På tide å finne på noen nye

– Man burde hatt kurs i god banning på skolen. Elins banneskole. Eller årets banneord. Det hadde engasjert.

Men hvordan får man tilbake den kreative og underfundige banningen?

Vel, man kan rett og slett lage noen nye ord.

– En venn av meg lagde «firfislefitte», det er min favoritt. Det er litt originalt og har en fin hveselyd, forteller språkforsker Fjeld.

Klarer du å finne på noe bedre?