Setningen smalt som en murstein i magen min

Tusenvis av barn samlet til cup er en vanlig greie når det nærmer seg sommer. De voksne som er med på turen får en gyllen anledning til å være flue på veggen i fotballagets «klasserom». Det får vi ikke anledning til i skoleklasserommet. Jeg benyttet sjansen og tok på meg antropologhatten for ei helg.

Vårt lag hadde med et godt knippe foreldre, og det var god stemning både i foreldregruppa og hos ungene. På fotballbanen jobbet laget så godt de kunne, både med ball og med lagspill. Men utenfor fotballbanen da?

I mange lag og grupper er det alltid noen som skiller seg ut. De er annerledes. Kanskje litt sosialt klønete, kanskje roper de litt for høyt, kanskje lager de mye styr av en relativt liten sak. Hvis dette gjelder barn, kan de gjerne oppfattes som «legitimt irriterende». Hvis det gjelder en voksen, kan vedkommende gjerne bli oppfatta som bråkmaker. Av og til må bråkmakeren til og med utestenges fra diverse Facebookgrupper fordi de herjer sånn der inne. De er bare FOR mye.

Barna til disse bråkmakerne har en lei tendens til å bli med i dragsuget. Enten de fortjener det eller ikke, blir de ofte møtt med litt samme holdning som den irriterende mora; ei kald skulder.

Og der, i Danmark, så jeg et konkret eksempel. Min egen sønn vendte ei iskald skulder mot en fredelig gutt med et fredelig spørsmål.

Dette måtte jeg snakke med ham om. Da vi kom på tomannshånd fikk jeg gravd litt i situasjonen; «Han spør så irriterende spørsmål». Jeg trengte noen eksempler for å forstå hva som var irriterende. Til svar fikk jeg, «Spørsmål som Hva har du gjort i helga?  Hvilke dataspill liker du? …».

Jeg tok av meg sosialantropologhatten og blei normativ mor: «Gutten min, dette er helt vanlige spørsmål fra ett menneske til et annet. Kanskje akkurat denne gutten bare trenger et høflig svar. Kanskje han ønsker å være venn med deg. Kanskje han bare trenger at du møter blikket hans i stedet for å se vekk når du snakker til ham. Du kan til og med gi avslag om du ikke vil være med, men du må møte blikket hans og takke for spørsmålet. Det er ikke alle gutter som er så heldige at de blir invitert etter kampen, og da er de faktisk veldig modige som spør selv.»

Gutten min skjønte hva jeg mente og svarte litt resignert; «Det er bare slik vi er blitt vant med å behandle ham». DEN setningen smalt som en murstein i magen min. Stakkars gutt! Begge to, egentlig.

Så tilbake til mora da. Bråkmakeren. Hun lager kanskje styr. Men hva om det er noen røde tråder av klarsyn i påstandene hennes mellom all støyen? Hva om hun faktisk prøver å varsle om noe hun ser, men mangler takt og tone til å få kommunisert det? Kanskje blir hun ikke engang lytta til selv om hun får snakketid på foreldremøtene. Vi andre foreldre har bare blitt vant med at vi ikke kan ta henne alvorlig. Vi har blitt vant med å behandle henne sånn.

Fædrelandsvennen kjenner skribentens identitet.