Selbekk og Isungsets perspektiver på karikaturkrisen er viktige, men ikke de eneste

I boken «Dei fordømte karikaturane – om maktspelet bak Muhammed-krisa» (og kronikken) viser Odd Isungset liten interesse for kritikernes tanker og intensjoner, skriver innleggsforfatteren. Bildet: Kurt Westergaard, Jyllands-Postens tegner. Foto: Odd Inge Skjævesland, Aftenposten

Jeg gjentar: Vi sa helt tydelig at karikaturene hverken burde forbys eller meldes til PFU.

Journalist og forfatter Odd Isungset gjør i sin kronikk 25. oktober et stort nummer av én setning i min kronikk om karikaturstriden. Jeg skrev at Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk valgte å publisere karikaturene på høytiden id al adha. Det er fint å få vite at det ikke lå en intensjon bak dette valget. Mer underlig er det når Isungset skriver at «Selbekk ante nemlig ingen ting om når det skulle være pilegrimshøytid», som om 1,2 milliarder muslimers største høytid var en hemmelighet.

Uansett rokker ikke dette ved argumentet om at karikaturene var ment å provosere. Dessverre tar Isungset flere snarveier og antyder at kirkelige aktører (kanskje jeg?) skulle ha kalt Selbekk en «ondskapsfull provokatør». Det er langt grovere enn å si at publiseringen var en provokasjon. Andre brukte lignende uttrykk, men det kan ikke kirkeledere stå ansvarlig for.

Usannhet

Påstanden om at kristne ledere solidariserte seg med «fundamentalister som støttet selvmordsbombere, og som mente det burde være dødsstraff for å konvertere til en annen tro», er så grov at den bare fortjener én kommentar: usant!

Norske kirkeledere og mange norske imamer som kritiserte karikaturene, representerte – svært bevisst – det stikk motsatte av de danske ekstremistene og åpnet ikke munnen uten å ha et tredelt budskap: (1) Selbekk har rett til å publisere karikaturer, (2) vi fordømmer trusler og vold mot Selbekk på det sterkeste, men (3) vi mener at karikaturene er unødvendig nedlatende overfor muslimer.

Vi inntok ikke dette standpunktet fordi vi var skremt av volden, men fordi vi tolket karikaturene i lys av en tiltagende antimuslimsk offentlig samtale i disse årene. Den mest kritiserte karikaturen ser ut til å si at muslimers fremste forbilde, Muhammed, er en terrorist. Et par av de andre karikaturene spiller på stereotypier om muslimske menn som kvinneundertrykkere.

Vi gjentar

Dessverre må det gjentas: Vi sa helt tydelig at de hverken burde forbys eller meldes til PFU. Det er fristende å spørre Isungset og Selbekk om de overhodet kan se for seg akseptabel ikkevoldelig kritikk av karikaturene. Eller krever kampen for ytringsfriheten i dette tilfellet at kritikerne ikke ytrer seg?

I boken «Dei fordømte karikaturane – om maktspelet bak Muhammed-krisa» (og kronikken) viser Isungset liten interesse for kritikernes tanker og intensjoner. Det er hans fulle rett. Men det understreker hovedpoenget i kronikken min: Selbekks og Isungsets perspektiver på karikaturkrisen er viktige, men ikke de eneste.

Selv har jeg skrevet mer utførlig om ulike perspektiver i artikkelen «Dialog etter karikaturkrisen» i tidsskriftet Kirke og Kultur i 2013 (Dialog etter karikaturkrisen: Sammen er vi forskjellige? Kirke og Kultur) og i en ny artikkel som kommer i neste nummer av samme tidsskrift.