Seksuallovbruddets stigma er selektivt. Det rammet ikke Epstein.

Stigmatisering blir i dagligtalen ofte brukt som noe negativt, noe det burde vært mindre av. Men stigma har også en positiv side. Det kan føre til at folk oppfører seg på måter som ikke leder til stigmatisering. Det innebærer at folk orienterer seg mot sosiale normer før de handler.

Kriminologen Nils Christie mente av den grunn at et godt samfunn er et samfunn hvor stigma virker: Det er samfunn hvor folk bryr seg om hvordan andre folk oppfatter en. Et samfunn eller et miljø uten stigmatisering kan fort føre til hensynsløshet.

Menn som dømmes for seksuallovbrudd, anses ofte som monstre. Det uttalte til og med justisministeren, da Sylvi Listhaug hadde jobben. Fagfolk hevder imidlertid at en slik type stigmatisering har store negative konsekvenser. Å være kritisk til denne typen stigmatisering betyr ikke at man unnskylder overgrep eller anser det som mindre alvorlig. Forskere og fagfolk er kritiske fordi det kan gjøre det vanskeligere å forebygge at seksuallovbrudd skjer. I vår iver etter å stigmatisere personer som har gjort noe alvorlig galt, risikerer vi å skape samfunn hvor mer alvorlig galt skjer.

Ved å bruke monsterbegrepet aktiverer vi den kanskje tyngste stigmatiseringsmekanismen vi mennesker råder over: Fordi monstre ikke er mennesker kan de behandles umenneskelig. En av farene med det er at folk som burde søkt profesjonell hjelp før de gjør noe galt, ikke våger å gjøre det.

Et annet problem er at dem som allerede har gjort noe galt, kan møte en type stigmatisering etter soning som øker heller enn minker sannsynligheten for ny kriminalitet. Ved å stigmatisere personer som har begått seksuallovbrudd ønsker man blant annet å avskrekke dem fra å begå nye lovbrudd. Konsekvensen kan imidlertid fort bli at stigmaet avskrekker folk (familie, venner, arbeidsgivere, kollegaer) fra å ha kontakt med seksuallovbruddsdømte. Resultatet kan bli sosial eksklusjon og isolasjon, og det er ikke nødvendigvis en god kriminalitetsforebyggende oppskrift.

I Epstein-saken er imidlertid stigmatiseringsprosessene annerledes. Han ble dømt i 2008 for alvorlige overgrep, og nyheten om hva han hadde gjort og hva han var dømt for, ble kringkastet til halve verden. Se og Hør omtalte til og med sakene så tidlig som i 2007, selv uten at man da knyttet saken til nordmenn. Man skulle trodd at stigmaet som hefter ved seksuallovbrudd rammet en profilert forretningsmann som Epstein særlig hardt.

Som vi nå vet, skjedde det motsatte. Epstein klarte å bevare deler av nettverket sitt av mektige mennesker, og han klarte i årene etter soningen i tillegg å utvide det betraktelig. Blant annet ved å utvikle intime vennskap med en norsk kronprinsesse, en tidligere norsk statsminister, en tidligere utenriksminister og to norske toppdiplomater.

Hvordan ser da stigmatiseringsprosessen ut i Epstein-saken? Jo, Epstein ble stigmatisert og skandalisert i offentligheten, men ingen av de avskrekkende effektene inntraff. Han verken sluttet å begå lovbrudd, og han ble heller ikke sosialt ekskludert. Tvert imot: Han fortsette etter alt å dømme å begå forferdelige overgrep, og han opplevde en tett sosial inklusjon i et globalt elitenettverk.

Alle dem som pleiet omgang med Epstein etter 2008, må ha visst hva han var dømt for. Et kjapt google-søk var alt som skulle til, noe kronprinsessen selv erkjente med smilefjes i en e-post som nå er offentliggjort. At resultatene av disse google-søkene ikke avskrekket folk fra å søke kontakt med Epstein, må bety at seksuallovbruddets stigma er selektivt. Det rammer ikke likt. Det rammet ikke Epstein.

Det er fremdeles uavklart hvor mange av Epsteins venner og bekjente som visste om overgrepene han utførte mellom den første dommen i 2008 og fengslingen i 2019. Dersom man virkelig legger godviljen til, kan man tenke seg at de så i Epstein en mann som hadde begått alvorlige lovbrudd, men som hadde tatt sin straff og endret seg til det bedre.

Denne velvillige tolkningen støter imidlertid imot alle referansene til grenseoverskridende festing og unge jenter i meldingene til og fra Epstein. Dersom noen reelt sett trodde at Epstein var en reformert eks-kriminell, må de ha hatt store skylapper. En eldre overgrepsdømt mann som stadig var omgitt av unge og lettkledde kvinner, ville under normale omstendigheter ha hatt vanskeligheter med å etablere troverdighet som angrende synder og reformert eks-overgriper.

Epstein-saken viser at stigmaet knyttet til seksuallovbrudd ikke er så kategorisk som man lett får inntrykk av. Med nok penger, og gode nok kontakter, kan stigmaet smuldre opp. I denne saken kan det ha fått forferdelige konsekvenser. Epstein kan ha tolket fravær av stigma som aksept for hensynsløs atferd.