Seiglivede myter om hvordan traumer «skal» huskes

Når samfunnet samtidig signaliserer at bare «perfekte» fortellinger er troverdige, heves terskelen for å fortelle om vold og overgrep ytterligere, skriver innleggsforfatterne. Foto: Gorm Kallestad, NTB

Offentligheten preges av seiglivede myter om hvordan traumer «skal» huskes.

Den omfattende dekningen av rettssaken mot Marius Borg Høiby har igjen satt vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep høyt på dagsordenen. Når slike saker dominerer mediebildet, får mange egne erfaringer aktualisert.

For mange vekker dette minner og reaksjoner de har levd med i årevis.

Samtidig ser vi gang på gang hvordan offentligheten preges av seiglivede myter om hvordan traumer «skal» huskes.

Myten om fortrenging

En av de mest utbredte forestillingene er at mennesker fortrenger traumatiske opplevelser, for så å huske dem plutselig og fullstendig senere. Denne ideen lever sterkt i populærkulturen, men har svært liten støtte i forskningen.

Tvert imot kjennetegnes traumeminner ofte av å være sterke og livaktige. Mange opplever at minnene dukker opp ufrivillig, nesten som om hendelsen skjer på nytt.

Mennesker lykkes i liten grad med å la være å tenke på vonde erfaringer, og forsøk på å unngå dem kan paradoksalt nok ha motsatt effekt.

Ikke som et videoopptak

Samtidig finnes det en annen misforståelse som også skaper problemer: forestillingen om at traumeminner er som et videoopptak.

Det er de ikke.

Hukommelsen konstruerer. Hva som huskes, avhenger av hva man var oppmerksom på i situasjonen, hvilke følelser som var involvert, samt fortolkninger, erfaringer og samtaler i ettertid.

Sterke emosjonelle opplevelser lagres ofte godt, men ikke nødvendigvis presist. Det er helt vanlig at detaljer mangler, at rekkefølgen endrer seg, eller at minner oppleves ulikt fra gang til gang.

Dette betyr ikke at mennesker lyver.

Mytene kan påvirke hvordan vi møter utsatte

Mange som lever med vold eller overgrep, befinner seg i en hverdag preget av frykt og stress. Store deler av den mentale kapasiteten brukes på å håndtere situasjonen her og nå. Det går ut over både konsentrasjon og hukommelse.

Når de senere forteller om det de har opplevd, forventes det ofte en sammenhengende og detaljert historie. Det forventes også konsistens: at fortellingen skal være den samme hver gang. Hvis den ikke passer inn i dette idealet, kan tvilen melde seg.

Når slike myter om hukommelse får styre hvordan utsatte blir møtt, kan det få alvorlige konsekvenser.

Det kan påvirke rettssikkerheten, vurderingen av forklaringer i straffesaker og hvorvidt mennesker våger å stå fram. De kan også påvirke hvordan utsatte møtes av eget sosialt nettverk og dermed deres muligheter for bearbeiding og bedring.

Når mennesker venter lenge med å fortelle om overgrep eller vold, handler det sjelden om at de har glemt det som har skjedd. Ofte handler det om frykt for reaksjoner, lojalitet til noen de står nær, bekymring for konsekvenser, eller om skam og selvbebreidelse.

Må bygge forståelse

Mange bruker lang tid på å granske seg selv og det som har skjedd: Burde jeg gjort noe annerledes? Var det min feil? Det ser vi også i vår pågående nasjonale studie av overgrepsutsatte, TRUST-studien.

I møte med slike tanker kan taushet føles tryggere enn å risikere mistro.

Når samfunnet samtidig signaliserer at bare «perfekte» fortellinger er troverdige, heves terskelen for å fortelle om vold og overgrep ytterligere.

I en tid der alvorlige saker diskuteres bredt i offentligheten, har vi derfor et ansvar for å bygge forståelsen av traumer på kunnskap, ikke på myter. Det gjelder journalister, kommentatorer, rettsvesen og folk flest.

Hvis vi ikke gjør det, risikerer vi å vurdere menneskers forklaringer på et feilaktig grunnlag.