Så mørkt at det tar strupetak på latteren

Å dramatisere herskerklassen på film har sjelden ført til noe annet enn en sirkusaktig dekadanse og demonisering. Eneste unntaket må være klassikeren «Leoparden» (1963), som ga oss et uvanlig empatisk portrett av en reaksjonær patriark.

Vår tids superrike fikk sitt pass påskrevet i seriesuksessen «Succession». De oppførte seg hårreisende narsissistisk, men noen av dem fikk likevel vår sympati. Dessuten ville i hvert fall ikke jeg vært foruten serieskaper Jesse Armstrongs sylskarpe og morbide replikkunst.