Russisk okkupasjon er ikke fred. Det er en stille konsentrasjonsleir.

Mange har sett bildene av likene i gatene i Butsja, massegravene i Izium eller torturkamrene i Kupjansk, skriver Olena Halushka. Her går en kvinne i en folketom gate i Butsja. Foto: Oleksandr Ratushniak, Reuters/NTB

Det er en farlig vrangforestilling å tro at Russland ikke utgjør en umiddelbar trussel mot norsk sikkerhet.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Å øke støtten til Ukraina er ikke bare en solidaritetshandling, men også strategisk nødvendig. Det er på tide at Norge og resten av Europa nå forplikter seg til å bidra med det som skal til for å sikre ukrainsk seier.

Ved avslutningen av Nato-toppmøtet i Washington D.C. ble Ukrainas største barnesykehus, Okhmatdyt, ødelagt av russiske raketter. Angrepet ble gjennomført midt på dagen i hovedstaden Kyiv. Gjennom resten av sommeren har Russland angrepet sykehus og boligblokker over hele Ukraina.

Samtidig har den russiske bombingen av demninger og kraftverk fortsatt med uforminsket styrke.

Håper å fryse oss til kapitulasjon

Ved å ødelegge Ukrainas energiforsyning ønsker Russland å gjøre byene ubeboelige og ødelegge økonomien. Siden mars er halvparten av fjorårets ukrainske energiproduksjon blitt ødelagt eller alvorlig skadet.

Da en ekstrem hetebølge rammet Ukraina i sommer, hadde innbyggerne i storbyer som Kyiv og Kharkiv strøm bare et par timer om dagen og var uten mulighet til å bruke klimaanlegg. Når vinteren og kuldegradene kommer, håper Russland å fryse oss til kapitulasjon.

Parallelt med at terroren har rammet Ukraina denne sommeren, har det vært en rekke innlegg i Aftenposten og andre internasjonale medier der forfatterne oppfordrer til forhandlinger.

Dette følges gjerne opp med utsagn som at krigen er umulig for Ukraina å vinne og at vestlige land bør slutte å bruke penger på Ukraina. Russiske tjenestemenn og propagandister sier på sin side at de ønsker utryddelsen av Ukraina.

Dmitrij Medvedev, Russlands tidligere president, er en av dem som tydelig uttaler at Russland vil okkupere de «gjenværende ukrainske områdene» etter en våpenhvile – dersom det skulle bli noen avtale.

Til tross for hva russerne faktisk sier, fortsetter mange utenfor Ukraina å være blendet av den mystiske russiske sjelen og ser for seg russiske signaler for fred i hver eneste terrorhandling og aggresjon.

Overgis til folkemord

Når eksperter og «fredsaktivister» diskuterer avståelse av ukrainske områder til Russland, overser de enkelt at det betyr at vanlige mennesker skal bli overgitt til folkemord. Å bli værende under russisk okkupasjon betyr et liv under trusselen om å bli bortført, torturert, voldtatt eller drept, samtidig som din ukrainske identitet blir utslettet.

Mange har sett bildene av likene i gatene i Butsja, massegravene i Izium eller torturkamrene i Kupjansk. Dette er ikke unntakene, men den brutale regelen. Russisk okkupasjon er ikke fred. Det er en konsentrasjonsleir.

Hvorfor lar ikke ukrainerne seg lure av de russiske intensjonene i denne krigen? Det skyldes at vi har lært av den nære fortiden. Krigen startet i 2014 med russisk okkupasjon av Krym og deler av Donetsk og Luhansk.

Minsk-avtalene i 2014–2015 forsøkte å bringe frem en forhandlet løsning på krigen, men ga bare Russland tid til å ruste opp og starte en fullskala angrepskrig. Nå ønsker Russland igjen å vinne tid. Dette på bekostning av ukrainske områder, redusert internasjonal støtte til Ukraina og lettelse i sanksjonene mot Russland – alt for å kunne starte en ny og mye større krig i neste fase.

I 2014 var det Russland mot Ukraina, men i dag har Russland knyttet sterkere bånd til andre diktaturer som Iran, Nord-Korea og Belarus. Disse er forent i viljen til å erstatte regelbasert demokrati med «makt er rett».

Den eneste måten å stoppe en mye større konfrontasjon mellom tyrannier og demokratier på, er å bekjempe russisk tyranni i Ukraina.

En farlig misforståelse

Jeg møter stadig dem som mener at Russland ikke utgjør en umiddelbar trussel mot land som Norge. Argumentet er at alle de militære kapasitetene til Russland nå blir brukt i krigen mot Ukraina. Det er en farlig misforståelse.

Oppmuntret av straffrihet har Russland økt sine aktiviteter for å undergrave Europa. CNN rapporterte nylig om et russisk komplott for å drepe den administrerende direktøren hos Tysklands største våpenprodusent.

Dette kommer i tillegg til sabotasjeaksjoner og forsøk på brannstiftelse i Europa, GPS-jamming, cyberangrep, valginnblanding og strategisk korrupsjon.

Norge er ikke noe unntak. De fiberoptiske kablene til Svalbard kan ha blitt sabotert, og russisk GPS-jamming over Nord-Norge har økt. En rapport fra Microsofts enhet for trusseletterretning viste i fjor at Norge er et av de landene som er mest utsatt for russiske cyberangrep. Dette er ikke nytt – allerede i 2020 ble det norske Stortinget utsatt for et omfattende cyberangrep fra Russland.

Å bagatellisere faren ved disse angrepene er å lukke øynene for det faktum at Russland starter kriger lenge før stridsvognene krysser grensen eller rakettene er skutt opp i luften.

Kan bli et viktig bidrag til seier

Den norske langtidsplanen for Forsvaret innebærer en «historisk satsing». Dette er et viktig og strategisk riktig skritt. Tilsvarende er det avgjørende at Norge også øker hjelpen til Ukrainas forsvar, særlig nå som det er en risiko for reduksjon av den amerikanske hjelpen.

Historieprofessor Timothy D. Snyder ved Yale universitet sier i en analyse at Ukrainas effektive motstand holder Europa fast «i 1938» og bidrar til at vi unngår eskalering til en ny verdenskrig. Men Ukrainas kapasiteter er ikke uendelige. Norge er en sentral partner for Ukraina og har de økonomiske ressursene til å gjøre en forskjell.

Hvis Stortinget bestemmer seg for en betydelig økning i Nansen-programmet, kan det være et viktig bidrag til en ukrainsk seier. Hjelpen til Ukraina bør ikke ses på som en ren solidaritetshandling, men som et strategisk tiltak for å unngå ytterligere eskalering og storkrig i Europa.

Ukraina må vinne krigen

På kort sikt trenger Ukraina omfattende luftforsvarssystemer og flere jagerfly. Uten dette risikerer vi at Russland kan gjøre de ukrainske byene ubeboelige i løpet av vinteren, og med dette gjøre nye millioner av ukrainere til flyktninger i Europa.

På det strategiske nivået er det imidlertid avgjørende at vi nå går bort fra å snakke om å støtte Ukraina så lenge som nødvendig. Det er på høy tid at dette erstattes med en klar forpliktelse fra Norge og resten av Europa om at man vil bidra med det som er nødvendig for å sikre en ukrainsk seier.

Eller som Norges utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) tydelig uttalte da han besøkte Kyiv i april i år: «Ukraine must win this war.»