Romanåret 2025 skuffer

Hei i advents­tiden!

Disse ukene før jul er rare. De byr på masse kos, jule­musikk og levende lys, men også på stress, kalender­kaos og meter­lange to-do-lister.

For kultur­journalister er dette også opp­summerings­sesong.

Hva var best i år, verst? Hvilke trender så vi? Hvem var årets over­raskelse?

Jeg har funnet mye fint, men ærlig talt er jeg litt skuffa.

Du skal du høre hvorfor. og så byr jeg på et ferskt bestemordikt, og spør hvor mørkt det er lov å skrive en roman.

På et møte­rom en varm dag i juni satt litteratur­gjengen i NRK og glodde på en Teams-skjerm.

Oktober forlag presenterte sin høst­liste, og vi fikk mer og mer hake­slepp, for her dundret det på med kanoner:

Per Petterson, Karl Ove Knaus­gård, Hanne Ørsta­vik, Merethe Lind­strøm, Edvard Hoem, Nina Lykke. Alle skulle komme med roman i år!

Også andre aner­kjente forfattere som Dag Johan Haugerud, Kjersti Annes­datter Skoms­vold, Eirik Ingebrigtsen, Lars Elling og Kristine Næss sto på Oktobers liste.

Til og med Dag Sol­stad var bok­aktuell fra graven!

Andre forlag hadde også sine god­biter, som Vigdis Hjorth, Torgrim Eggen og Ida Hegazi Høyer på Cappelen Damm, Carl Frode Tiller på Asche­houg og sjølvaste nobel­pris­vinnaren Jon Fosse på Samlaget.

For en lese­fest dette skulle bli! Det var bare å gå ut i ferie og glede seg til tidenes roman­høst.

Nå samles bok­gjengen på det samme møte­rommet ved årets ende og skal oppsummere.

Overraskende nok, er følelsen vi sitter igjen med litt mer sånn ... meh.

Jeg hadde trodd det skulle hagle seksere fra kritikerne, og at nominasjonene til Lytternes roman­pris nærmest skulle gi seg selv.

Men den generelle følelsen er at de store kanonene ikke har levert.

Forfattere som Jon Fosse og Karl Ove Knaus­gård leverer aldri en dårlig bok. Men de er sin egen måle­stokk, og forventningene er derfor sky­høye.

Norge skal til fotball-VM for første gang på 27 år, men litteratur­messig har vi vært på verdensnivå lenge. Når Haaland og Nusa er på banen, holder det ikke å score mål. Vi vil se fotball­kunst.

Det er ikke bare her i Krinken vi er mellom­fornøyd.

Brage­juryen valgte å forbigå Fosse, Knaus­gård, Petterson og Ørstavik da de nominerte bøker til kategorien Voksen skjønn­litteratur, og ga prisen til Leander Djønne.

Ser vi til Bok­handler­prisen, som speiler den populære smaken, gikk den til Åsne Seierstad for «Ufred», altså en sak­prosa­bok.

Jeg er glad i uformell forskning i omgangs­kretsen. Siden november har jeg små­intervjuet folk jeg treffer på:

– Har du lest en drit­bra norsk roman i år?

Kolleger og venner konsulterer listene sine over hva de har lest:

– Nei, den boka skuffa meg litt, og den der var ikke like bra som den forrige fra samme forfatter.

Det er litt unormalt.

Hvor blir det av snakkisene?

Det vanlige er at tydelige favoritter trer fram ganske tidlig på høsten. Man får det vi kaller snakkiser, nye fenomener. Du vet, den boka ALLE ønsker seg til jul.

Det kan være en forfatter som tar opp et nytt tema, som overskrider en grense, som skriver et norsk språk vi ikke har sett maken til.

Vi kan mimre til for eksempel:

• Virkelighets­bølgen: I 2009 snakket alle om «Min kamp», overalt, hele tiden. I 2016 var det Vigdis Hjorths «Arv og miljø» som fyrte opp litteratur­debatten.
• Seriene: På tidlig 2000-tall leverte Anne B. Ragde og Tore Renberg best­selger etter best­selger med bøkene i Neshov-serien og romanene om Jarle Klepp.
• Humor: 1996 står igjen som året da Erlend Loe tok sin generasjon på kornet med «Naiv. Super». I 2016 belyste Nina Lykke den middel­aldrende middel­klassen med sitt svart­komiske blikk i «Nei og atter nei».

Bare jeg nevner disse titlene, sitrer det av god­følelse. Dette er bøker som står igjen i norsk litteratur­historie.

Hva med stjerne­skuddene, da?

Ok, så sier vi at de aller største navnene har skuffa litt. Hvor er de unge folka?

Joda, jeg har lest flere gode debut­romaner, og jeg vil gjerne løfte dem fram. Men den ene boka som alle snakker om, som fyller rollen som «et friskt pust i norsk litteratur», den glimrer med sitt fravær.

To bøker som faktisk er blitt favoritter og snakkiser, men den ene er en ungdomsroman, og den andre er kanskje heller en memoar enn en roman.

I 2023 kom Oliver Lovrenski inn som en komet fra ingen­steds. Med den nyskapende romanen «Da vi var yngre» imponerte han alt fra kritikerne til unge gutter som ellers ikke leser bøker.

Zeshan Shakar fikk Tarjei Vesaas' debutant­pris i 2018, og nå finnes det knapt en nord­mann som ikke har lest «Tante Ulrikkes vei»

But why?

Så, til det store spørsmålet: Hvem sin feil er det at vi lesere er litt skuffa i år?

Det kan være en tilfeldighet, for kunst følger ingen natur­lover. Noen ganger eksploderer det med talenter, så blir det litt stille igjen.

Men det kan også være at forlag og forfattere har vært litt raske til å slippe romanene løs i offentligheten.

Er det nødvendig for Karl Ove Knaus­gård å gi ut en tjukk roman hvert eneste år? Kunne hans bøker og andre hatt godt av litt strammere redigering?

Ifølge Forlegger­foreningen ble det gitt ut 306 nye norske skjønn­litterære titler for voksne i 2024. Selv om det inkluderer noveller og dikt, er det ganske mye for et språk­område med cirka 4,5 millioner mennesker.

Legg til hundre­vis av sak­prosa­bøker og over­satt litteratur. Det er mye å velge blant for en stakkars bok­leser!

Etter å ha lest på kryss og tvers i denne enorme romanfloraen, kan jeg si at det er mye som ligner på hverandre, og mange bøker som ikke er gode nok.

Bør en roman over­hodet gis ut hvis den ikke er skikkelig bra?

På den positive siden

Når det er færre klare favoritter, blir det rom for andre forfattere.

I stedet for å få fem eksemplarer av den ene best­selgeren under juletreet, kan du oppdage forfattere du ikke nødvendigvis har lest før.

Jeg har hatt mange gode lese­opplevelser i år, bare andre steder enn forventet.

Det blir veldig spennende når vi til uka skal nominere seks romaner fra bokåret 2025 til Lytternes romanpris!

Ukas dikt

Egentlig er jeg ikke så opptatt av beste­mødre. Det er mange år siden mine egne døde. Jeg kommer aldri til å bli beste­mor selv, og ikke mamma heller.

Da Gro Dahle kom med en dikt­samling som rett og slett heter «Beste­mor­dikt», ble jeg likevel nysgjerrig. Dahle er så leken og så suveren at dette må være noe annet enn klisjeer om bestemors­fang og bolle­baking.

Og det er det! Boka åpner med et jeg som bekymrer seg for om hun vil klare bestemors­jobben, hun som ikke husker å vanne plantene sine engang.

Hvordan var det nå igjen med den sårbare fontanellen? Og hva gjør det med identiteten å bli beste­mor?

Så åpner diktene seg til å handle om all verdens beste­mødre, som her:

Vår poesi­kritiker Thula Kopreitan og jeg er enige om at dette er en veldig god dikt­samling.

Er det lov å skrive så mørkt?

I oktober skrev jeg at om høsten er jeg klar for triste bøker. De harmonerer med været og det manglende dags­lyset.

Da jeg satte meg ned med Leander Djønnes brageprisvinner «Alt et», visste jeg at det ville bli hardt.

Jeg hadde lest Djønnes debut, «Oske­spiralen», som vant Lytternes romanpris for 2022. Den er tøff. Et av jury­medlemmene måtte ta en dusj midtveis for å klare å lese ferdig, men juryen var enige om at språket var noe for seg selv.

Knut Hoems anmeldelse av «Alt et» hadde varslet at oppfølgeren var hakket mørkere.

Det begynner sprekt med en uvanlig hoved­person: en epileptisk hunn­jerv. Hun har magen full av valper og er sulten på kjøtt. Allerede i første kapittel dreper og spiser hun sin mor.

Så går vi over til menneskenes verden: Et tvilling­par sitter i kirka. Foreldrene deres har dødd i en bilulykke. Etter seremonien må de bli med beste­foreldrene hjem.

Den ene tvillingen er handi­kappet, hun sitter i rullestol og kan ikke snakke. Beste­faren kaster henne og stolen baki bilen, der hun slenges rundt gjennom de svingete veiene vestover til beste­foreldrenes hus.

Vel framme låser beste­faren gutten ned i kjelleren, med en enslig madrass og litt potet­gull til middag.

Tvilling­søsteren blir båret opp på et rom. I løpet av kvelden får hun besøk av Besten, med sin store vom og dårlige ånde, som velter seg over henne.

Nå følte jeg meg kald og kvalm, på tross av lunt pledd og stearinlys.

Jeg holdt ut litt til, men det kom mer vold, fysisk og psykisk. I tilbake­blikk får vi vite at den døde faren også var en brutal jævel som dengte både kone og barn.

Jeg har egentlig vært ganske tøff på vonde bøker. Som barn tigget jeg mamma om å lese høyt fra barnebibelen min, der var det brødre­drap og barne­mord og elver som ble til blod.

I tenårene slukte jeg Jens Bjørneboes «Bestialitetens historie», som utforsker verdens ondskap. Cormac McCarthy er en av mine favoritt­forfattere, og bøkene hans er skikkelig brutale.

Hvorfor fikser jeg da ikke vondskapen i «Alt et»?

Det kan så klart være alderen. En av bøkene til Cormac McCarthy heter som kjent «No Country for Old Men». Vold og vondskap er for ungdom. Uten ferdig­utviklet empati skjønner de ikke egentlig hva smerte eller døden innebærer.

Så kan det være det større bildet: Omgitt av krig og kriser som vi er, orker vi ikke å sette oss ned med en roman der vold og grusom­het går i arv i en endeløs spiral.

Under andre verdens­krig gikk folk på kino for å se romantikk og komedier. Det er først etterpå, i freds­tid, at krigs­filmer er blitt populært.

I våre dager er Hallmarks jule­filmer den mest populære sjangeren på Netflix, selv om alle vet de er klisjé-o-rama.

Å lese «Alt et» får meg også til å stille et prinsipielt spørsmål: Har kunstnere plikt til å gi oss lys og håp?

La meg ta en historie fra virkeligheten. En venn av meg leste en fortelling av Mikkjel Fønhus på senga for sønnen sin. På slutten blir måren, som var hoved­person, drept av en ørn.

Sønnen var helt utrøstelig.

– Pappa, hvorfor måtte måren dø?

– Men kjære deg, du vet jo at dyr dreper hverandre. Og vi går på jakt og fisker, og da dreper vi jo dyr?

– Ja, men det er jo virkeligheten! I en bok trenger vel ingen å dø?

Denne historien syntes jeg først var veldig søt. Med årene tenker jeg at gutten har helt rett. Selv om det er drap og lidelse i verden, så må vel ikke fiksjonen være like mørk?

Flere kritikere har stilt spørsmålet: Hva vil forfatteren med denne boka som er så kompromissløst blottet for glede og håp?

Dagen etter Brage­prisen ble Leander Djønne intervjuet i Nyhets­morgen. Han at han ser på boka mer som et språklig og et litterært prosjekt.

Djønne er en spennende, ny litterær stemme, og jeg vil gjerne like denne boka, eller i det minste forstå den.

Men nettopp fordi han skriver så godt, reagerer vi lesere sterkt følelses­messig på handlingen. Det er ikke lett å lese det som et interessant språklig prosjekt.

I tårnet av bøker på pulten min ligger en annen liten nynorsk roman med en tittel jeg synes er så fin: «Tynne rivner av lys».

Og det er det jeg savner i «Alt et». Noen tynne rivner av lys.

Neste gang vi snakkes, har vi nominert de seks beste romanene på norsk i år, og vi skal gi deg våre favoritter gjennom året. Jeg har tenkt å by på en quiz fra bokåret 2025, for quiz hører jula til.

Lykke til med julevask og gave­handling, og husk å ta en klementin i ny og ne – for C-vitaminer er viktig i disse influensa­tider!

Kommentér

Synes du en roman må ha noe form for håp og lys i seg? Er du enig eller uenig i at roman­høsten 2025 er litt skuffende?