Rom for uenighet om krigen i Ukraina? Svaret er ja.

Russiske propagandaplakater på en vegg i byen Balakliia i Ukraina, 2022. Foto: Zohra Bensemra, Reuters/NTB

Å forstå Russlands tankegods er en analytisk øvelse. Å rettferdiggjøre Kremls handlinger med udokumenterte påstander er propaganda.

Amund Osflaten, lærer ved Krigsskolen, spør i Aftenposten om det fortsatt finnes rom for uenighet om krigen i Ukraina. Svaret er ja, men vi må klare å skille mellom saklig drøfting av russiske tenkemåter og det å gjenta russiske talepunkter som sannhet. Uten dette skillet glir analyse over i propaganda, og samtalen mister forankring i virkeligheten.

Ikke et motsetningsforhold

Russisk strategisk tenkning handler om en selvforståelse som stormakt. Man ønsker at Moskva skal rådspørres i storpolitiske spørsmål og ha en legitim interessesfære utenfor egne landegrenser. President Vladimir Putin ser Russland, Belarus og Ukraina som en del av samme nasjon. Det er et imperativ for Kreml at ledelsen i Kyiv skal være Russland-vennlig.

Russland-kjennere som Nils August Andresen i Minerva har vist hvordan man kan formidle dette verdensbildet og samtidig gjøre det krystallklart at invasjonen av Ukraina både er folkerettsstridig og moralsk uakseptabel. Han demonstrerer at dyp kunnskap og tydelig moralsk kompass ikke står i et motsetningsforhold. Formidling av svakt forankrede talepunkter er noe helt annet.

Propaganda

Den tvilsomme påstanden om Nato som aggressor og trussel ledsages ikke av skjerpet russisk forsvar langs grensen til Nato-land.

Fortellingene om at Maidan var et «kupp» og om den ukrainske ledelsen som illegitim, ser bort fra den folkelige oppslutningen om opprøret og de demokratiske valgene som fulgte.

Merkelappen på Ukraina som «nazistisk regime» overser at høyreekstreme partier knapt når sperregrensen. Fortellingen om at «Ukraina allerede har tapt» er ikke en nøktern analyse, men har til hensikt å undergrave vestlig støtte.

Når slike påstander gjentas ukritisk som sannhet, er det ikke meningsmangfold, men propaganda.

Grensen debatten må opprettholde

Nord Stream-sabotasjen som Osflaten viser til, fremstår som et dårlig eksempel på at russiske perspektiver uteblir. Etterforskningen av sabotasjen peker nå mot en gruppe med ukrainsk tilknytning, ikke mot Russland. Dette har fått grundig mediedekning i vestlige medier.

Men når enkelte fortsatt hevder at teorien til Seymour Hersh om en norsk-amerikansk marineoperasjon må tas på alvor, er kritikken mot dem som propagandister både legitim og nødvendig.

Å trekke opp dette skillet er ikke et forsøk på å kneble uenighet, men et forsvar for den. Å forstå Russlands tankegods er en analytisk øvelse. Å rettferdiggjøre Kremls handlinger med udokumenterte påstander er propaganda. Det er denne grensen debatten må klare å opprettholde – for sannhetens skyld og for å sikre et robust, informert mangfold av meninger.