Rockeyndlingen Ea Othilde skrytes opp i skyene

– Det var akkurat dette jeg var redd for på forhånd. Jeg føler meg kasta rundt som en sprettball.

Ea Othilde ser litt oppgitt ut.

Ja vel? Hun har jo, ifølge Dagens Næringsliv, gitt ut et av årets beste norske album. «Endeleg eit ungt menneske som skjønar korleis ein kan gjere gamal rock ny», skriver Dag og Tid.

Du skal stå opp tidlig om morran for å finne anmeldere som ikke liker hennes ferske debutalbum «I Will Not Be Like That». En plate som – i aller beste mening – høres ut som den ble gitt ut for 30 år siden.

Problemet er at hun står foran et spørsmål: Satse på musikken, eller safe?

Store forventninger

Det var en grå morgen i hovedstaden at Ea Othilde Heimdal Baklund sto opp for å dra på universitetet og få med seg et par forelesninger før lunsj.

Mens hun satt der, hadde hun mye annet å tenke på enn hvordan man registrerer og tinglyser en eiendom, eller andre ting de lærer om i eiendomsrett på det første av de fem årene på jusstudiet.

Da medstudentene gikk i kantina, skyndte hun seg hjem til leiligheten for å bli intervjuet og etterpå planlegge slippkonserten.

– Ahh, jeg gleder meg så mye. Jeg klarer egentlig ikke tenke på det, sier hun om giggene på Parkteatret i Oslo.

Nå drikker vi sterk traktekaffe og kikker ut mot verandaen som henger over Akerselva. På et lite utebord står et askebeger med druknede sigarettsneiper. På benken i gangen ligger en bunke med vinylutgaver av plata hennes.

Det er to år siden Ea Othilde ble spellemannominert for EP-en «Mary, Aren’t You Tired» i kategorien «alternativ pop/rock». Forventningene til hva som skulle bli hennes neste trekk, har vært høye hos de som har opplevd talentet hennes.

Noen av dem var til stede på en juleavslutning på Bekkelaget i Oslo for 10 år siden.

Tårer på skriveblokka

Ea, som hun kaller seg, var 11 år gammel da hun sto i gymsalen på skolen og sang en låt hun hadde skrevet selv.

«People need people and I need you. Do you feel the same?» sang hun. Gitarspillet minnet mistenkelig om 1990-tallsballaden «More Than Words».

Mottakelsen var overveldende. Der og da var det noe som løsnet i henne.

– Den opplevelsen var avgjørende for at jeg tok en annen vei, sier hun.

En slik opptreden var ikke hverdagskost i det velbemidlede villastrøket på Bekkelaget, hvor idrett står vesentlig sterkere enn kultur. Den lokale omfavnelsen var ironisk nok veien bort derfra, til et annet miljø og andre interesser.

– Det er veldig mange fine ting med Bekkelaget, men jeg kommer nok aldri til å bo der igjen, sier hun.

Ea begynte å spille i band og fikk plass på en musikkskole. Hele tiden skrev hun nye låter. Formidlingsbehovet var enormt.

– Jeg pleide ofte å gråte når jeg skrev musikk. Det måtte bare ut, det var bare sånn ... phhhhll.

Hun bruker begge hendene og lager en skyvebevegelse bort fra munnen.

Noen låter kommer helt automatisk, som tungetale.

– Det kommer så sykt fra hjertet. Og jeg vet akkurat hva jeg skal si før jeg egentlig har tenkt over det. Jeg kan egentlig bare skrive hele teksten løpende.

De fleste av tekstene handler om hendelser fra eget liv, gjerne knyttet til følelser på godt og vondt, kjærlighetsforhold og spenninger i familien.

– Skjer det at folk blir sure fordi de kjenner seg igjen i tekstene dine?

– Eh, ja. Det vil jeg si.

– Vil du utdype det?

– Neeei. Det har aldri blitt noen konfrontasjon. Men det er noen som jeg vet skjønner hva det handler om.

Å dikte opp ting i tekstene faller henne ikke naturlig.

Låten med tittelen «I’m Ready for Love» skrev hun kort tid før hun kjøpte en enveisbillett til Paris og noen måneder senere kom hjem igjen med en fransk kjæreste.

– Det gikk troll i ord?

– Det gjorde det. Hahaha.

– Du er litt romantiker av deg?

– Herregud, ja.

Men tilbake til 14 år gamle Ea.

På musikkskolen fikk hun Hans Olav Settem som sanglærer. Han forteller at det var tydelig at Ea var helt spesiell.

– Hun var ikke interessert i sangteknikk og tok full styring på timene. Hun spurte: «Kan jeg få sitte ved pianoet og spille i stedet?» Hun viste meg musikk hun hadde skrevet. Fra en uke til en annen var det gjerne to-tre nye låter, forteller han.

Etter hvert begynte de å spille inn musikk i studio. I dag er Hans Olav og samboer Marit Othilie Thorvik de viktigste musikalske samarbeidspartnerne til Ea gjennom det lille plateselskapet Koke Plate.

Hans Olav forteller om melodier og tekster med et helt eget særpreg.

– Det er noe man ser veldig sjelden hos såpass unge, for de fleste kopierer bare heltene sine. Jeg ble slått i bakken av hvor modne låtideene hennes var i forhold til alderen.

Dessverre for Ea leder dette mot en vits på hennes bekostning som hun har hørt litt for mange ganger:

Beskyldningen om at hun er en gammel sjel fanget i en ung kropp.

Livet i gamle dager

Av og til, når Ea sier ting, så bare ler vennene og sier «du er jo 70 år i hodet».

– Kanskje jeg er litt «boomer» på enkelte ting. Jeg orienterer meg litt i verden som en gammel person, tror jeg.

Nei, det handler ikke om at hun kritiserer norsk strømpolitikk med caps lock i kommentarfeltet til Nettavisen-artikler.

– Det handler nok mest om at det er mange ting andre er opptatte av som jeg ikke gidder å bruke tid på.

Dette med teknologi, internett og sosiale medier, for eksempel. Om man ønsker å slå igjennom som artist i dag, forutsettes det at man er aktiv der. Ea er på Instagram, men ett sted går grensen, og det er ved TikTok.

– Jeg syns TikTok er helt grusomt. Å pushe musikken som en forbruksvare er ikke noe jeg har lyst til. Blir man kjent, så er det jo kult, men det skal ikke være takket være TikTok. Det er kanskje bra for musikken, men det er ikke viktig for meg som person.

Det musikalske uttrykket til Ea kan forsterke mistanken om at hun burde vært født i 1974, ikke 2004.

Men kanskje Ea egentlig er veldig i takt med tidsånden? Trenden i populærmusikken går i retning av at unge artister foretrekker ujålete og usminka musikk. Alternativ rock og gitar/bass/trommer er ofte en tydelig referanse.

Under arbeidet med plata hørte hun mye på trekløveret Radiohead, PJ Harvey og Elliott Smith, rockeartister med et indiepreg som hadde sin storhetstid rundt millenniumsskiftet.

– Jeg bare digger det. Men jeg synes jo det er vanskelig å svare på hvorfor. Jeg elsker de artistene spesifikt, ikke nødvendigvis 90-tallsmusikk generelt.

Den allsidige jusen

Musikk og jus lever i to veldig forskjellige verdener. Det at advokat Brynjar Meling har spilt tuba sammen med trønderrockeren Terje Tysland, er ikke nok til å snu det inntrykket.

Å studere jus er kanskje ikke det man forventer av en ung indieartist som har gått på hipsterfabrikken Foss videregående på Grünerløkka.

– Føler du at du må «forsvare» valget overfor musikervenner?

– Ja, det gjør jeg, folk blir jo overraska, siden det er en uvanlig kombinasjon. Begge foreldrene mine er utdannet jurister, så det er nok litt derfor. Men valget henger nok mest sammen med den politiske interessen min.

Ea var bare 14 år gammel da det sosiale engasjementet hennes skapte overskrifter i rikspressen.

Sammen med to venninner holdt hun en tale på 8. mars-markeringen på Youngstorget i Oslo. Der tok de for seg at omgangstonen på ungdomsskolen var preget av seksuell trakassering. «Ingen voksne hadde akseptert å bli kalt «fitte» på sin arbeidsplass, så hvorfor skal vi godta det på vår?» sa de foran 20.000 frammøtte.

Jentene ble i etterkant hanket inn til møter med statlige etater og ombud.

– Vi var veldig stolte av det. Men det var også grusomt. Jeg husker at en av de populære guttene på skolen skrev et motinnlegg, og da snudde hele skolen seg mot oss, forteller hun.

Ea blir nok aldri en advokatfullmektig som klokker inn 100 timer i uka for å gi råd innen forretningsjus. Hun er mest interessert i hvordan jus påvirker menneskene og samfunnet.

Samtidig irriterer hun seg over hvordan studiet er lagt opp når det gjelder arbeidsmengde. Det er som om studentene skal forberedes på å bli overarbeidet i fremtiden.

Hun senker stemmen litt, som om det sitter en hårsår universitetslektor ute i stua som ikke skal høre det hun sier.

– Åh, herregud, det er så mye pensum. Og det er veldig ufølsomme lærere som sier «du må jo komme deg gjennom pensum». Men man må jo ha et liv ved siden av også?

Det er ikke lett å leve de to livene til Ea. Og verre skal det bli. Hun blir trangere i blikket jo mer vi snakker om konflikten mellom studiene og musikken.

– Det er kjempeslitsomt. Det er rett og slett vanskelig å være konsentrert. Og jeg burde lest pensum nå, sier hun, uten å kikke på det røde armbåndsuret.

– Hvor mye handler valget om fornuft, og hvor mye handler det om interessen for faget?

– 70/30 i favør av fornuft. Hadde jeg tjent masse penger på musikken, så hadde jeg ikke studert det.

Scenefeber

Hans Olav tror at Ea vil kunne drive med musikk i lang, lang tid. Det jobbes nå mot å skaffe henne spillejobber i utlandet, og særlig sikter de mot Tyskland.

– Hun ser kanskje nå at det er en interesse – at mange er fan av det hun lager. Jeg tror at hun kan bygge stein på stein og leve av musikken om noen år.

For Ea er musikken er det viktigste i livet, men hun vet ikke om hun satser på den eller om det bare er for gøy.

Men akkurat denne gråe høstmorgenen, da hun muligens ble forelest om eiendomsrettens irrganger innenfor grensetvister og servitutter, tenkte hun mest på å stå på scenen.

Ea smiler så øynene blir smale.

– Når man har forberedt noe man gleder seg til å vise frem, som man er stolt av ... Det er den beste følelsen i hele verden.

Men inni Ea har juryen ennå ikke bestemt seg.

Ea Othilde spiller på Parkteatret i Oslo torsdag 13. november og på Kulturhuset i Bergen 27. november.

Anbefalt videre lesning: