Ritualenes kraft i urolige tider

Folk søker til det åpne kirkerommet, tenner lys, synger salmer og favner om fellesskapet. Men også i hjemmene, på arbeidsplassene og i våre felles byrom legger vi merke til menneskers grunnleggende behov for å markere merkedager, høytider, dager med sorg og dager med glede. Dette vitner om hvordan ritualisering skaper dyp mening i mange menneskers liv. Mange er nok ikke bevisst hva dette gjør med oss, fordi ritualer sitter i kroppene våre mer enn i hodet.

Behovet for ritualer ser vi markant hos barn og eldre. Barna vil helst gjøre det samme som de gjorde i fjor. Eldre mennesker vil gjerne gjøre det som var viktig for dem i oppveksten. Mange i sårbare livssituasjoner skjønner hvilke ritualer, vaner og tradisjoner de trenger for å holde motet oppe. Få steder runger Fadervår høyere enn i fengselet, ved sykesenga eller under en gravferd i rusmiljøet.

Religiøse fellesskap har til alle tider hatt en sentral rolle i å forvalte tradisjon og mening. Som kirke gjentar vi og gjentar vi. Vi hører fra barnehagene og skolene som Domkirken har samarbeid med, at det ikke er «ordentlig jul» uten julevandringer og julegudstjenester. Det skal helst være ganske likt som i fjor.

Disse tradisjonene forvalter vi som prester med ydmyke hjerter og hender, for gjennom utdannelse og mengdetrening vet vi at ritualene er noe av det viktigste vi har som et samfunn i beredskap.

Selvsagt handler beredskap om vannlagring, brensel og boksemat. Men i urolige tider må vi faktisk tenke like mye på psykisk og eksistensiell beredskap. Vi må spørre: Hva og hvem har jeg å lene meg mot når livet slår? Hvordan skaper jeg mening når mye i verden er meningsløst? Vi trenger håp og drømmer. Vi trenger røtter og fellesskap. Vi har behov for å høre til i en sammenheng.

Som prester leder vi fellesskapsritualer mange ganger hver uke. Vi står i livsfaseriter som dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd. Ikke minst leder vi gudstjeneste etter gudstjeneste. I vår kirke søker vi stadig fornyelse i uttrykk, og vi fortolker bibeltekster i lys av ny kunnskap og erfaring.

Samtidig erfarer vi hvordan kirkens ritualer, med flere tusen år gamle røtter, stadig gir mennesker tro, håp og livsmot. Kirkens liturgi, musikk og trospraksiser har hjulpet millioner av mennesker før oss gjennom gleder og kriser, over hele verden. Vi ønsker at de skal fortsette med det også i fremtiden. Men det krever gjentakelse, opplæring og bevisstgjøring!

Vi synger «Deilig er jorden» fordi vi vet at den står seg år etter år, helt siden tilblivelsen etter et blodig slag mellom Danmark og Tyskland. Den har siden blitt sunget igjen og igjen, som slekt følger slekters gang, som en protest- og håpssalme.

Det å være i beredskap mestrer vi best i fellesskap, og gjennom felles ritualer trener vi oss i å lytte og samhandle. Som prester tar vi vårt ansvar på dypeste alvor, og ønsker å bevisstgjøre om viktigheten av å hegne om de livgivende og håpsbærende ritualene, både i våre gudshus og i våre felles samfunnsinstitusjoner. Da står vi sterkere når det stormer som verst.