Rikssynsere mener kongehuset ikke vil overleve dette. De har misforstått: Det er dette som er kongehuset!

Moderne kongehus må fylle to funksjoner for å være samlende: De er byråkrater og rebeller på samme tid, ifølge innleggsforfatteren. Foto: Lise Åserud, NTB

Kongehuset har sitt opphav i skandaler.

Skandalene hoper seg opp rundt det norske kongehuset.

Ikke før var Marius Borg Høiby blitt tiltalt, så kom filmen om Durek og Märtha, som nå avløses av Mette-Marits vennskap med en overgrepsdømt riking. Noen rikssynsere mener kongehuset ikke vil overleve dette. De har fullstendig misforstått: Det er dette som er kongehuset.

Kongehuset har sitt opphav i skandaler. Norges første konge Harald Hårfagre nedla damer omtrent på hvert nes. Ingen spurte hva damene mente – de fikk frembringe kongelige ætlinger, og alle synes å ha vært enige om at det var et gode for alle parter.

Skjebnen til Håkon jarl, den siste hedenske herskeren, viser at det ikke var så enkelt. Han var så glad i trønderdamer at høvdingene slo seg sammen og jaget ham – han ble drept av en trell, den ultimate vanærende død.

Selve essensen av å være konge

Selv Håkon jarl blir barnemat sammenlignet med de virkelig tidlige norske kongene – de som er gjengitt i den mytologiske «Ynglinga saga». Her dreper kongsbrødre hverandre, de brenner hverandre inne, én drukner i et mjødkar, én blir spiddet på en høygaffel, en annen blir ofret når det blir uår.

Kongene overskrider normer og lider tragiske dødsfall. Dette er ikke en uheldig bivirkning av å være konge – dette er selve essensen av å være konge.

Antropologene Marshall Sahlins og David Graeber kaller slike konger stranger kings. Vi kjenner dem særlig fra afrikansk mytologi. De kommer utenfra, bryter alle spilleregler og tabuer, er en blanding av monstre og guddommelige, og de er konger nettopp i kraft av disse overskridelsene – gjennom å gjøre det ingen andre har lov til å gjøre. Deres makt er basert på en grunnleggende motsetning: De skaper orden gjennom ekstremt brutale fremgangsmåter.

Dette er selvsagt mytologi, men myter forteller noe om samfunnene de sirkulerer i. Vi finner denne typen grenseoverskridende konger gjennom hele Europas historie – fra Nero og Caligula via Henrik 8. i England til moderne diktatorer.

Styrker fellesskapet

Det er nærliggende å anta at slike herskere utfordrer og underminerer samfunnene de styrer. Men forbløffende ofte er det det motsatte som skjer. De kongelige skandalene bekrefter og styrker fellesskapet. Det skjer gjennom to ulike mekanismer.

For det første skaper skandaler oppmerksomhet – folkesnakk og sladder. Det finnes knapt noe mer sosialt sementerende enn sladder. Glem bygdedyret. Sladder viser at folk bryr seg om hverandre, at de måler seg med og mot hverandre – kort sagt at de lever i tett sammenvevde samfunn der alle passer på alle.

For det andre gjør kongens fremmedhet at han kan forandre samfunnet. Han må selvfølgelig også spille på lag med det – i lang tid måtte en konge være karismatisk, større og bedre enn alle andre, for å få deres respekt. Men han måtte også bryte med hva folk trodde og forventet.

Kong Sigurd Jorsalfare ble regnet som psykisk syk på sine eldre dager. Han gjorde så mye merkelig at folk ikke skjønte noen ting – han så fisker i badet som fikk ham til å le ukontrollert, kastet verdifulle bøker på ilden og slo dronningen fordi han mente hun hadde fått et geitehorn i pannen.

Moderne fagfolk har diskutert hans mentale tilstand. Men poenget er at Sigurd likevel ble regnet som en god konge. Hans uberegnelighet var del av hans kongelighet. En konge skulle ikke være som alle andre.

Byråkrater og rebeller på samme tid

I dag har ikke lenger konger politisk makt. Etter den franske revolusjon er de avskrelt sin hellighet – de er ikke lenger utpekt av Gud, de kan ikke lenger ture frem nettopp som den gammeltestamentlige Gud gjorde – uforutsigbart og ekstremt voldelig. De er blitt borgerlige.

Men så er de ikke det likevel. De har fremdeles en symbolsk makt – de er samlende for nasjonen, og i kraft av det må de skille seg ut.

Den som har sett «The Crown», kan studere dette nærmest som et regelbundet mønster. Men ulikt middelalderens konger har moderne kongehus en arbeidsdeling: Monarken er en skikkelig og gørrkjedelig byråkrat som gjør alt det som er forventet, yngre medlemmer av kongeslekten utfolder all galskap og grenseoverskridelser.

Slik klarer moderne kongehus å fylle de to funksjonene de må fylle for å være samlende: De er byråkrater og rebeller på samme tid.

Et kongehus det ikke snakkes om, er ikke lenger et kongehus.