Rett før målstreken på Sydpolen gikk det galt: – Trodde hun var lam

Emma og moren Kathinka har gått alene i iskledd landskap i over to måneder.

De har nådd frem til polpunktet, og kommet enda nærmere hverandre.

Og nå er de på vei tilbake.

Det er faktisk deres siste dag i Antarktis.

De har kitet hele dagen, og er bare to timer unna «halvveien» der et fly venter.

Nå har de kommet til en nedoverbakke, og tar det rutinemessig rolig. Mor Kathinka kjører som vanlig rett bak datteren.

– Risikovurderingen vår var god. Vi følte at vi hadde kontroll, sier Emma.

Men kommunikasjonssystemet i hjelmene deres er nede, så Emma hører ikke noe fra moren på vei ned.

Halvveis ned bakken må Emma justere utstyret sitt og snur seg for å se hvor moren er.

– Men jeg ser ikke mamma noe sted. Alt er bare hvitt.

– Hun er lam

Så dukker morens kite opp, hun ser den kollapse lenger opp i bakken.

– Da får jeg en skikkelig dårlig magefølelse, sier Emma.

Hun tar bena fatt og jobber seg opp bakken. Hun kan fortsatt ikke se moren i snøen.

Men det blinker fra et lys. Det er speilet på et kompass som moren nå bruker for å lede vei for datteren.

– Det var som en type morsekode, nesten. Og da skjønner at noe er gærent. Så jeg begynner å løpe, forteller Emma.

Der, i snøen, ligger moren – og det blir klart for Emma at det er alvorlig.

– Hun ligger med bena i en rar krøll. Min første tanke er at hun er lam.

«Kan du bevege bena dine», spør Emma.

«Nei», svarer moren.

Alvoret synker inn. De er helt alene i sterk vind og brutal kulde.

– Så det første jeg tenker, er at jeg må få henne ut av vinden. Om hun er lam eller ikke, så kommer hun til å dø av kulden hvis ikke hun kommer seg ut av vinden.

På instinkt finner Emma frem teltet. Setter det opp rundt moren og pakker henne inn i soveposen.

– Men jeg tør ikke å flytte på henne, for jeg er jo ganske overbevist om at hun har brukket ryggen.

Nødsignalet

Nå som den første faren er avverget, ber hun om hjelp. På GPS-en deres er det en SOS-knapp.

For å være helt sikker på at signalet når frem sender hun også en manuell SOS til selskapet som har hjulpet dem med turen.

– Den meldingen kom frem raskere, og de skjønte at det var alvor, sier Emma.

Et fly blir tilkalt, men de må være tålmodige.

Inne i teltet er moren våken, men Emma tror hun har skadet hodet. Moren stiller de samme spørsmålene igjen og igjen.

– Og så hadde hun det veldig vondt, hadde sterke smerter. Det var ganske grusomt.

Tiden går sakte i teltet.

– Jeg prøvde å ikke føle noe. Bare være veldig fokusert på arbeidsoppgavene mine og sørge for at hun var stabil.

Først etter nesten seks timer er hjelpen der.

Flyet lander bare fire meter fra teltet der de venter. Så blir de flydd til en base og videre på et fly til fastlandet.

– Mamma trente meg på dette

Kathinka blir liggende i sykehussengen i Chile i tre dager.

Skaden viser seg å være mindre alvorlig enn Emma trodde. Moren har tre brudd i bekkenet og et brudd i ribbeina.

– Det var uflaks. Pulken hennes hengte seg fast i en sastrugi også dro kiten henne fremover. Hun ble på en måte dratt i to retninger samtidig.

Formen er fortsatt dårlig, så det er Emma som forteller når NRK ringer.

– Jeg er jo bare 21 år gammel, og det er mammaen min, så jeg kunne helt fint ha lagt meg ned i snøen og begynt å grine.

Hun understreker at det er moren som har æren for at de klarte seg.

– Mamma har vært ekstremt god på å trene meg på hva som skjer hvis alt går til helvete, sier hun.

Kunnskap om at kulden raskt tar liv.

– I øyeblikket så trengte jeg ikke å tenke. Alt skjedde på instinkt. Det satt i kroppen, i hendene.

Eventyrlige dager

NRK møtte duoen før avreise. Da fortalte de om lang og grundig trening.

Og om en drømmetur.

– Vi gjorde det her kun fordi vi hadde lyst til å gå på tur. Og vi har hatt 65 dager før dette skjedde. Helt perfekte, eventyrlige dager.

De fineste minnene er fra samtalene og naturopplevelsene de hadde i islandskapet.

– Vi hadde det så fredelig og fint. Det bare fløt og vi trengte ikke å tenke på noe.

– Hver dag gikk vi bare i våre egne undrende tanker, og så skravla vi litt, og så gikk vi. Det var et rolig, deilig liv med helt spektakulær natur, sier hun.

Å nå frem til målet: polpunktet, ble etter hvert ikke så viktig.

– Hvis Sydpolen ikke hadde vært der, så hadde ikke det egentlig gjort så stor forskjell.

– Jeg oppnådde drømmen min med mamma, sier hun.