Retoriske overdrivelser om kristne privatskoler

Gunn Vedøy er professor i pedagogikk ved Høgskulen på Vestlandet, Institutt for pedagogikk, religion og samfunnsfag. Foto: Høgskulen på Vestlandet

Saken handler ikke bare om religionspolitikk, men må også ses i lys av skolelovgivning og prinsippet om elevens beste.

«Her lukter kristenmanns blod», skriver Harald Stanghelle i Aftenposten 20. mai. I en debatt om utfordringer i kristne privatskoler er et slikt uttrykk en retorisk overdrivelse.

Saken gjelder en anke etter Utdanningsdirektoratets tilsyn mot Menigheten Samfundets skoler. Tilsynet mener at undervisning som bygger på en teologisk avvisning av likekjønnet samliv, er i strid med elevers rett til ikke å bli diskriminert. Det viser til lærebøker som sier at homofili er synd, og til bruk av fordømmende bibelvers.

Ifølge Stanghelle er dette et inngrep i religionsfriheten og en trussel mot kristne privatskoler. En slik forståelse tilslører sakens kompleksitet. Den handler ikke bare om religionspolitikk, men må også ses i lys av skolelovgivning og prinsippet om elevens beste.

Kristne privatskoler kan ikke drives som menigheter. Skolene er lovregulert og skal være åpne for alle elever, uavhengig av livssyn.

Privatskoler kan heller ikke fungere som søndagsskoler. Opplæringen skal ruste elever til frie og informerte valg gjennom en undervisning som åpner verden og viser muligheter og alternativer, samtidig som den ivaretar respekten for hjemmet.

Barn har opplæringsplikt, men velger ikke alltid skole selv. Elevene har likevel selvstendige rettigheter til medvirkning, ytringsfrihet og religionsfrihet. De kan ha andre erfaringer og identiteter enn foreldrene eller menighetene de er medlemmer av. Staten har også ansvar for å motvirke at minoriteter diskriminerer hverandre.

Det er forskjell på å undervise om religiøse syn og å hevde at én sannhet gjelder alle. Å formidle at enkelte tradisjoner betrakter likekjønnet samliv som synd, er noe annet enn å fastslå at likekjønnet kjærlighet er etisk forkastelig. Det første er undervisning, det andre er forkynnelse.

En offentlig debatt preget av retoriske overdrivelser og polariserende språkbruk tjener ikke elevene. De fortjener en saklig debatt der ulike interesser og rettigheter veies grundig opp mot hverandre.