Regimer som myrder barn i matkø, snakker man ikke med

Israels statsminister Benjamin Netanyahu (bildet) klamrer seg til makten og fortsetter krigen, skriver Bernt Hagtvet. Foto: Ohad Zwigenberg, AP/NTB

Regimer som myrder barn i matkø, snakker man ikke med.

I Aftenpostens lederartikkel 24. juli argumenteres det mot min oppfordring til den norske utenriksledelsen om å bryte alle diplomatiske bånd med Israel og kutte ut Oljefondets investeringer i landet.

Lederen er basert på to premisser som begge er uholdbare:

1. Troen på «samtalen» med dette regimet.
2. Illusjonen om at Norge vil ha noe å bidra med for å få slutt på myrderiene.

Regimer som myrder barn i matkø, snakker man ikke med. Man isolerer dem, bryter enhver kontakt med dem, skambelegger dem og gjør dem spedalske blant siviliserte nasjoner.

Makt er det eneste språket de forstår

Lederartikkelen ser ikke hvilket regime Israel nå er i ferd med å bli: et religiøst autokrati som for lengst har fjernet seg fra normale standarder for statsadferd i verden, og som ligner stater Israel nødig vil sammenlignes med.

Fanatikere som statsrådene Bezalel Smotrich og Ben Gvir er fullblods fascister i religiøs kledning. Med slike massemordere taler man ikke. Det eneste språket de forstår, er makt – og de har fri horisont så lenge den infantile bøllen Donald Trump i Washington støtter dem.

Og statsminister Benjamin Netanyahu klamrer seg til makten og fortsetter krigen, dels av egeninteresse for å beskytte seg selv mot korrupsjonsanklager. Man kan heller ikke se bort fra at all denne talen om forhandlinger ligner president Vladimir Putins taktikk og bare fører til at denne regjeringen kjøper seg tid til ytterligere ødeleggelser.

Situasjonen er ikke bare absurd

Denne undersiden av illusjonen om samtaler er overhodet ikke berørt i lederartikkelen. Norsk presse er overfokusert på det norske fredsdiplomatiet og ser ikke fallgruvene ved nettopp denne tenkningen. Er dette idealisme på feil vei?

Situasjonen er ikke bare absurd, den er nederdrektig og bidrar til å svekke kjernen i Israels forsvar: landets rett til å eksistere. Ser ikke israelerne selv at de undergraver sin egen stat med denne adferden? Da bør andre si det til dem, for eksempel Norge, helst ved å bryte med dem.

Realpolitikken må ha en moralsk grense, men vi bør ikke ha noen illusjoner om at Norges stemme vil ha noen effekt.

Tiden er kommet for skarpere lut.

Et annet Israel

Noen ganger har samtaler med autokratiske regimer den uhyggelige bieffekten at bare det at man har «dialog» med dem, bidrar til å styrke deres selvfølelse og legitimitet. Der er vi nå med Israel.

Derfor burde lederskribenten ha stilt seg selv spørsmålet om hva som best nå tjener avslutningen av myrderiene: fortsatt snakk («diplomati»), eller totalt brudd og bevisst arbeid for å få andre nasjoner med på lignende aksjoner mot den bevisste ondskap som Israel nå står for. Nettopp å gå foran.

Lederartikkelen refererer til Oslo-prosessen for 30 år siden, men undervurderer hvor endret Israel er siden den gang. Nå fører religiøse tyranner av typen Smotrich an, den gang var det tidligere statsminister Yitzhak Rabin. Det er oseaner mellom dem i menneskesyn og handlinger.

Har vært forsøkt før

Dessuten undrer det meg hvor lite bevissthet det er i lederen om de uhyggelige likhetene som nå åpenbares mellom Israel og Nazi-Tyskland: deportasjonsplaner for et helt folk, massemord på et helt folk, avhumanisering av fienden, drap på barn og bruk av sult som våpen.

Videre: Oss/de-mentalitet og ubegrenset voldsbruk og nedbygging av demokratiske institusjoner – jevnfør det religiøse høyres kampanje mot høyesterett.

Samtale med et slikt regime? Det er blitt forsøkt før. Vi ser nå hva det har ført til. Det er tid for andre grep. All anstendighet tilsier det nå.