Problemet er ideen om at kvinners lykke kun finnes i et hjems fire vegger

«Feminisme er teorien om politisk, sosial og økonomisk likhet mellom kjønnene» er definisjonen på begrepet feminisme, likhet. Dette er et grunnleggende prinsipp som har vært kjernen i feministiske bevegelser i over hundre år, frem til i dag. I dag ser vi en voksende trend som utfordrer denne likhetstanken. Altså fenomenet «tradwives».

Disse kvinnene promoterer et liv der de gir avkall på karriereambisjoner og selvstendighet for å vie seg helt til hjemmet, mannens behov og barnas oppdragelse, i troen på at dette er den «riktige» måten for kvinner å leve på. Selv om valgfrihet er viktig, er det grunn til bekymring når denne trenden presenteres som et ideal for alle kvinner. Spørsmålet nå er om dette er en revolusjon for feminismen eller et alvorlig tilbakeslag for feminismen?

«Tradwife»-bevegelsen representerer en glorifisering av en tid da kvinner ble systematisk holdt tilbake og nektet muligheter til å utvikle sitt fulle potensial. På 1950-tallet, som ofte løftes frem som en «gullalder» for husmødre, ble kvinner i stor grad ekskludert fra arbeidsmarkedet, høyere utdanning og politiske posisjoner. Likestilling var ikke engang på dagsordenen. Det er nettopp dette som nå blir løftet frem som et ideal for kvinner.

Mange som omtaler seg selv som såkalte «tradwifes», bruker ofte barna sine som en unnskyldning for å bli hjemmeværende. De påstår at dette kan være til barnas fordel. Jeg kan si selv, som en som vokste opp med en karrieredreven og lite hjemmeværende mor, at det har påvirket meg positivt. Jeg mener selv at jeg er mye mer selvstendig enn det jeg ville ha vært om jeg hadde en såkalt «tradwife»-mor.

En kan hevde «tradwifes» ber om underdanighet overfor sine ektemenn, som jeg mener er en grunn til bekymring, i og med at dette også kan normalisere voldelige eller skadelige forhold, både fysisk og mentalt. Forskning viser at maktubalanse i forhold, øker risikoen for vold. Ifølge WHO er kvinner i slike forhold 1,5 ganger mer utsatt for fysisk eller psykisk vold. Om dette ikke er bekymringsverdig nok, påpekte også FN's kvinneorganisasjon kan idealiseringen av tradisjonelle kjønnsroller som 'tradwife'-konseptet medføre en tilbakeskuende holdning til likestilling, noe som kan begrense kvinners rettigheter og muligheter.

For meg er ikke problemet med tradwife-kulturen at disse kvinnene har valgt å velge bort det tradisjonelle arbeidslivet, eller at de finner personlig tilfredsstillelse i hjemmet. Det handler ikke engang om at de fremmer en svært urealistisk visjon av familielivet som er økonomisk og på andre måter utilgjengelig for mange av oss. Valget om å sette søkelys på hjem og familie er, i hvert fall slik jeg ser det, et gyldig valg. Det virkelige problemet er ideen om at kvinners lykke kun finnes i et hjems fire vegger. I tillegg til at denne idealiseringen av en tid hvor kvinner manglet grunnleggende rettigheter, undergraver de mange kampene og fremskrittene som har blitt gjort for kvinners frihet og likestilling i samfunnet i dag.

Maya Angelou, Angela Davis, Ruth Bader Ginsburg, Malala Yousafzai. Dette er bare navnene til noen få som har vært med på å oppfylle drømmene til mange jenter og kvinner over hele verden. Det er på grunn av kvinner som dem at vi jenter nå kan velge. Velge om vi vil få en utdanning og gå ut i jobb, eller om vi vil bli hjemme med barna. Det jeg, og mange andre nå er redd for, er at alt det de gjorde og alt det de ofret, var bortkastet. Og hvordan denne holdningen kan snevre inn våre muligheter, drømmer og friheten til å velge våre egne veier.