Prisveksten er tilbake, og regningen havner hos deg

Du merker det kanskje allerede. Ikke i form av én dramatisk prisøkning, men som en seig motbakke i hverdagen. Litt dyrere tjenester. Litt høyere matregning. En kjedelig oppjustering av husleien.

Og en rente som bare nekter å slippe taket.

Denne uken fikk vi bekreftet hvorfor.

Prisveksten i januar ble høyere enn både Norges Bank og økonomene hadde ventet. Det ble omtalt som «et slag i trynet» for sentralbanken, i DN.

Og sentralbanksjefen selv var tydelig i sin årstale torsdag kveld:
«Denne uken fikk vi tall som viste at prisveksten tiltok i januar og var høyere enn vi hadde ventet. Vi vil sørge for at prisveksten kommer tilbake til 2 prosent»

Det er sterke ord til Ida Wolden Bache å være. Hun kunne nesten slengt på et «koste hva det koste vil», slik hennes amerikanske kollega Jerome Powell gjorde sommeren 2023 da han sto i en liknende situasjon.

Whatever it takes, sa han.

Beskjed til husholdningene

Dette er mer enn kjedelig sentralbankspråk for spesielt interesserte. Det er en beskjed til norske husholdninger.

For når inflasjonen biter seg fast, er det vi som betaler. Med høyere boliglånsrenter. Med svakere kjøpekraft. Og med lengre ventetid på det mange hadde begynt å håpe på: rentekutt.

Det mest ubehagelige budskapet i de ferske tallene er ikke bare at prisveksten var høy. Det er hvor bred den er. Dette handler ikke lenger om noen få «støyende» priser som strøm eller midlertidige avgifter. Inflasjonen har fått et solid fotfeste i økonomien – i både varer og tjenester. I det aller meste vi bruker penger på i hverdagen.

Kort sagt: Det har gått inflasjon i alt, slik sjeføkonom Marius Gonsholt Hov i Handelsbanken sa til DN tidligere denne uken.

Må holde igjen

Og da er det ikke bare Norges Bank som står i en skvis.

For samtidig som sentralbanken strammer inn for å kjøle ned økonomien, står politikerne overfor et ubehagelig valg: Skal de bruke mer penger for å hjelpe folk når prisene er høye – eller holde igjen for å unngå å fyre opp under prisveksten?

Begge deler kan ikke gjøres samtidig.

Økt offentlig pengebruk gir mer etterspørsel i økonomien. Det kan føles godt på kort sikt – flere tiltak, mer støtte, mer velferd. Men i et klima der inflasjonen allerede er for høy, virker det mot sin hensikt. Da må Norges Bank stramme enda hardere til. Resultatet blir høyere rente, lengre.

Politisk smertefullt

Dette er politikernes dilemma: Å bidra til lavere inflasjon kan bety å holde igjen på pengebruken. Kanskje til og med kutte. Og det er politisk smertefullt.

Men alternativet er ikke gratis. Alternativet er å bidra til at renten blir høyere enn nødvendig – og at det er vanlige husholdninger som tar støyten.

Samtidig står partene i arbeidslivet i sitt eget spenningsfelt.

Etter flere år med svekket kjøpekraft har mange fått reallønnsvekst igjen. Det er forståelig – og legitimt – å ville sikre en lønn som faktisk holder tritt med prisene. Men når inflasjonen ikke gir seg, kan lønnsoppgjørene også bli en del av problemet.

LO har et poeng

LO sier de ikke ser på prisveksten når de setter lønnskravene sine, men at kravene baseres på industriens konkurranseevne – ikke innenlandsk prisvekst.

LO har et poeng. Den norske lønnsdannelsen er nettopp laget for å hindre lønns- og prisspiraler. Frontfagsmodellen tar utgangspunkt i hva industrien tåler, ikke hva prisene i butikken har gjort den siste måneden.

Det er lønnsevnen som til syvende og sist skal sette rammen.

Ønsker seg kjøpekraft

Men det betyr ikke at prisveksten er irrelevant i praksis.

De siste 20 årene har LO selv gått til lønnsoppgjørene med et tydelig mål om økt – eller i det minste opprettholdt – kjøpekraft.

Før forhandlingene starter lages det et anslag for prisveksten, som partene er enige om. Hvis prisene ikke betydde noe for lønnsoppgjørene, hadde vi heller ikke trengt dette anslaget.

Når kjøpekraft er målet, blir prisveksten uunngåelig en del av regnestykket.

Alle vet hva som venter

Og med tallene som kom denne uken, skjønner også arbeidsgiverne hva som venter. Høyere prisvekst gjør det vanskeligere å få lønnsveksten ned. Når folk merker at pengene ikke rekker like langt i hverdagen, øker presset for høyere lønn.

I tillegg er arbeidsmarkedet nettopp det: et marked. Når det er høy aktivitet i økonomien og kamp om arbeidskraft, presses lønningene opp. Da hjelper det lite å vise til koordinerte rammer hvis etterspørselen etter folk er sterk nok.

Selv i en koordinert modell virker økonomiske mekanismer. Ledigheten betyr noe. Farten i økonomien betyr noe. Og når både prisveksten er høy og arbeidsmarkedet stramt, blir det krevende å late som om lønnsdannelsen foregår i et vakuum.

Så ja – LO har rett i prinsippet. Men i praksis må vi også ta innover oss at høy prisvekst, lav ledighet og høy aktivitet gjør det vanskeligere å holde lønnsveksten nede. Og det er nettopp derfor situasjonen er så krevende nå.

Kan gi enda mer press

For høy lønnsvekst kan i seg selv bidra til videre prispress. Bedrifter skyver kostnadene videre til kundene i form av økte priser på alt de selger.

Dermed havner vi i den klassiske runddansen: Høye priser gir krav om høyere lønn. Høyere lønn gir høyere priser. Og Norges Bank svarer med å holde renten høy – lenger enn folk hadde sett for seg.

Det høres kanskje abstrakt ut, helt til du sitter ved kjøkkenbordet.

Boliglånet skal betjenes. Renten ble ikke satt ned i år heller. Avgiften til idrettslaget har blitt dyrere. Forsikringene også. Du har fått litt mer i lønn, men det forsvinner før du egentlig merker det. Og håpet om at «neste år blir det lettere» skyves ett år til.

Et viktig samspill

Dette handler ikke bare om Norges Bank, men om et samspill. Og hvis én del av laget løper i motsatt retning, må de andre løpe hardere for å holde inflasjonen i sjakk.

For deg og meg betyr det én ting: Om renten snart kuttes avhenger ikke bare av sentralbanken. De henger også på om politikerne faktisk klarer å holde igjen på pengebruken – selv når det er fristende å gjøre det motsatte.

Derfor er det brutalt ærlige budskapet dette: Skal prisveksten ned, må noen ta upopulære valg.