Pride er politikk, og det er fullt mulig å være kritisk

Ja, hva skal man si om kulturredaktør Karen Kristine Blågestads kronikk «Menneskeverd og likeverd er ikke ‘politikk’» (Fædrelandsvennen 28.06)?

Overskriften er lett å slutte seg til. Det blir verre når terror mot skeive kobles til saklig kritikk av Pride-ideologi. Slik sammenblanding er uverdig. Å klistre slike merkelapper på meningsmotstandere tjener ingen.

Helt ærlig, Blågestad: Fortjener mennesker som reagerer på Pride-aspekter å kalles «desperate» og «trangsynte»? Puttes virkelig alle som prinsipielt mener det er i overkant å sette av en hel måned til tog, flagging og mediehyllest i den båsen?

Din tekst sauser sammen hat, hærverk og det som faktisk kan være reell og konstruktiv kritikk. Det er Sørlandets største avis lite verdig. Leserreaksjonene taler sitt språk: Over hundre kommentarer under saken på deres nettavis, med undring over redaktørens kategoriske litterære verk. Kanskje litt mer nyanser hadde gjort seg?

La meg være tydelig: Mennesker av alle slag, uavhengig av kjønn, legning eller identitet, fortjener respekt, trygghet og frihet fra trakassering. Ingen skal hates eller skades. Terror er uakseptabelt, hærverk er kriminelt. Basta.

Vi er alle en del av det samme samfunnet. Med det vi tror på, det vi lever for, og det vi mener. Jeg vil ikke forby Pride-tog – det handler om demokrati og ytringsfrihet. Men meningsrommet bør være raust også for dem som er kritiske.

Foreldre som spør hva barna lærer i skolen bør møtes med ører, ikke stygge blikk. Når barnehageforeldre vil diskutere hverdagen til sine barn, skal de slippe stempler. Det handler ikke om å nekte noen å elske; det handler om å ta mangfold på alvor.

Barn og unge møter et stadig mer ideologisert språk: «skeivt blikk», «normkritikk», «kjønnsmangfold». Det er ikke urimelig å stille spørsmål. Man kan fremme toleranse uten å akseptere enhver ideologisk føring som sann. I et liberalt samfunn må toleransen også gjelde dem som utfordrer redaktørens kampsaker. Og mens disse i Blågestads innlegg fremstilles som få desperate stemmer med høyt volum, har andre en annen oppfatning: Stemmene har økt i antall, de er mer frimodig og målbærer fornuftig kritikk.

Til syvende og sist er prinsippet enkelt: Vi må forsvare alle menneskers ukrenkelige verd, men også forsvare retten til å uttrykke bekymring når offentlige institusjoner tar ensidig ideologisk standpunkt. Hvis samtalen forsøkes lukkes med «hatetiketter», taper vi evnen til å forstå hverandre. Å anerkjenne uenighet er ikke å undergrave likeverd – det er å bygge bro.

La oss derfor møte hverandre med saklige argumenter, åpne ører og ha en vilje til å tro det beste om motparten. Først da kan vi sikre at både frihetsparaden og ytringsfrihetens parade marsjerer side om side. Slik vokser et modent demokrati og verner barn, foreldre og minoriteter mot polarisering.