2. nestleder i PRESS - Redd Barna Ungdom
Programmet fokuserer også på hva man kan få til som et lag, men i stor grad handler det om nettopp selvutvikling.
Kombinasjonen av disiplin, svette og tårer fremstilles som veien til å bli den beste versjonen av seg selv, mens de som gir opp øvelsene, kan sitte igjen med en følelse av å være en svaking som «ikke vil nok».
Det sies at «Det er typisk norsk å være god».
Men hvorfor har vi akseptert at det å ha det bra med seg selv må innebære å piske oss selv over topper og gjennom hinderløyper, enten det er på TV eller i vårt eget hode?
La oss stoppe litt opp her. Dette er nemlig en del av en større tendens i samfunnet.
Det er som om vi har gått inn i en tid der alle ser innover, og finner trøst i å fikse sitt eget liv i stedet for å engasjere oss i det som skjer utenfor.
Sosiale medier flommer over av råd om hvordan man kan optimalisere livet sitt: Stå opp klokken fem, ta et isbad, løp en mil før frokost.
Som om det er enkelt. Som om verdien din som menneske øker hvis du gjør det.
Kanskje det er på høy tid at vi løfter blikket fra speilet og alle reelsene, og ser på hva vi kan gjøre for fellesskapet, i stedet for bare å bli mer selvsentrerte i en tid som virkelig trenger kollektiv handling.
I en verden hvor krig, uro og polarisering står mer og mer sentralt, vender vi blikket innover og fokuserer mer på oss selv, fremfor verden utenfor.
Kanskje handler det om nyhetstretthet? At det føles lettere å se på noe overfladisk, fremfor å lese om lidelsene i Gaza eller sette seg inn i Trumps politikk?
Samtidig som hodene våre konsumerer videoer av isbading, matoppskrifter og skincare, viser undersøkelser en økning i psykiske plager blant unge.
Ifølge Folkehelseinstituttet har andelen jenter i alderen 13–24 år som rapporterer psykiske plager som bekymring og stress økt de siste tiårene.
Vi har sett utallige saker i media om utbrente unge som tar mer smertestillende enn noen andre generasjoner.
Vi har snakket mye om skjønnhetsidealer, forbilder, og generasjon prestasjon.
Vi har også sagt at vi er slitne nå, at vi kanskje trenger å finne en ro i den vi er, fremfor å alltid snakke om å presse ut mer i oss selv.
Det er et paradoks: Mens unge i økende grad sliter psykisk, bombarderes de med budskap om at de må forbedre seg selv.
Press har, gjennom Gullbarbie-prisen
, i over 15 år pekt ut aktører som dytter usikkerheter mot en allerede utslitt generasjon. Og vi har blant annet fått gjennomslag for å markere retusjert reklame.Jeg har vokst opp i generasjon prestasjon, men jeg orker ikke lenger være et symptom på et større samfunnsproblem.
Det å ha mål å strekke seg etter, er ikke nødvendigvis dumt, men lasten blir tung når dette blir enda en byrde du bærer.
Det blir liksom ikke nok å spise sunt og trene jevnlig, nå skal du hele tiden ha perfekt hud og nøye oversikt over alt som går inn og ut av kroppen.
Mitt maksimale potensial blir ikke oppnådd ved å pushe grenser, men ved å være tilfreds med mitt feilbarlige og ordinære jeg.
Jeg vil ikke være perfekt, men god nok.
Kanskje en tilfredshet i oss selv gir et overskudd til å engasjere seg mer i det som skjer i verden?
Psykolog Peder Kjøs sier at «Vi vet fra forskning at engasjement i politiske organisasjoner og deltagelse i frivillighet kan redusere følelsen av maktesløshet. Det hjelper mot angst og depresjon å gjøre en liten forskjell».
Men for all del: Det er absolutt positive sider ved at vi som samfunn har fokus på helse, gode rutiner, balanse og det å ta vare på oss selv.
Jeg stiller bare spørsmål ved om det har gått for langt.
«Kompani Lauritzen» kan selvfølgelig vise at det bor mer i oss enn det vi kanskje tror, og ikke minst at vi er sterkest sammen.
Men kanskje den beste versjonen av oss selv ikke er den som løper til vi spyr, men den som velger å være fornøyd – med den vi er, der vi er.