Preget av krigens realiteter har jeg selv måttet revidere min egen lesning av historien

Russiske tanks ved den ukrainske grensen i Belarus 19. februar 2022. Foto: AP/NTB

Jeg har noen kritiske spørsmål til Julie Wilhelmsen om Russlands invasjon av Ukraina.

I debatten mellom Håkon Lunde Saxi (professor ved Forsvarets høgskole) og Julie Wilhelmsen (forsker ved Nupi) stilles det nok en gang spørsmål om hvorvidt Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i februar 2022 kunne forutses eller avvises. Rammen er imidlertid nå utvidet til et spørsmål om hvorvidt Russland er en trussel mot Norge og Europa. Wilhelmsen synes å avvise dette på bakgrunn av at ingen Nato-land, foruten de baltiske, «har en betydelig russisktalende befolkning».

Om dette innebærer at hun de facto anerkjenner årsaken til Russlands invasjon som forsvar av russeres rettigheter, gis det ikke noe nærmere svar på. Det er uansett en lite relevant problemstilling gitt det faktum at krigen har strukket seg over fire år, og at de områdene Russland i så fall skulle «frigjøre», ligger i grus.

Delte ikke dette synet

Selv om jeg i utgangspunktet ikke er del av denne debatten, vil jeg ta et steg ut av det kollektive «vi» Wilhelmsen setter opp i sitt tilsvar. Nøkkelordet er det Wilhelmsen beskriver som sin egen blindsone: at hun ikke «la nok vekt på regimets nye imperialistiske visjon for Russland», og at hun delte vurderingene om at invasjonen ikke ville finne sted «med de fleste andre russlandsforskere». Jeg delte ikke dette synet.

I en debatt tidlig i 2022 med professor Pål Kolstø ved Universitetet i Oslo ga jeg uttrykk for at jeg anså invasjonstrusselen som reell. Dette begrunnet jeg med Russlands utenriksminister Sergej Lavrovs brev til Nato i desember 2021 og den vedvarende troppeforflytningen og styrkeoppbyggingen langs Ukrainas øst- og nordgrense.

Den russiske imperieforståelsen

Russland har helt siden 2014, om ikke tidligere, bygget opp et grenseoverskridende «sivilisatorisk» prosjekt. Det er et prosjekt som også med rette kan kalles for dypt revisjonistisk, og det er innrettet mot å gjenskape et imperium. Den «enhet» Putin refererte til i sin tale sommeren 2021, var basert på en ensidig lesning av historien som har sitt utspring i russifiseringen av Det russiske imperiet på slutten av 1800-tallet og inn mot revolusjonen i 1917.

Det var denne imperieforståelsen den tidligere russiske presidenten og statsministeren Dmitrij Medvedev ga uttrykk for da han i avisen Kommersant i oktober 2021 hevdet at det var «meningsløst å ha kontakt med ledelsen i Ukraina».

I skarpe utfall beskrev han det ukrainske stats- og nasjonsprosjektet som drevet av mennesker uten evne til «stabil selvidentifikasjon», som «ulykkelige mennesker» uten røtter, uten religiøs tilhørighet og uten historisk identitet. Det var ingen forsonlighet i dette innlegget, og som sådan var det et første varsko om en krig som har vist seg primært å være rettet mot det ukrainske stats- og nasjonsprosjektet.

Entydige konsekvenser

Konsekvensene for Europa er entydige. I kravet som ble rettet til Nato i desember 2021, ville Russland tilbake til status quo i 1997, et krav Nato umulig kunne imøtekomme.

Før dette annullerte Kreml oppfølging av CFE-avtalenCFE-avtalenEn avtale om reduksjon av de konvensjonelle styrkene i Europa. og utviklet nye våpentyper som brøt med internasjonalt avtaleverk. I tillegg vedtok de så tidlig som i 2015 en revidert sikkerhetsstrategi der det synes klart at regimets sivilisatoriske prosjekt er ensbetydende med en utvidet forståelse av den «russiske verden».

Ved annekteringen av Krym og anerkjennelsen av «folkerepublikkene» brukte Russland også den sovjetiske malen for «vennskapsavtaler» av det slaget som ble påtvunget balterne ved inngangen til andre verdenskrig som en følge av Molotov-Ribbentrop-pakten. Det er et faktum det nå er straffbart å gi offentlig uttrykk for i Russland.

Diplomatisk pressmiddel?

Preget av krigens realiteter har jeg selv måttet revidere min egen lesning av historien: Kan vi virkelig bruke en eufemisme som «ufred» på den målrettede destruksjonen som Ukrainas sivilbefolkning, infrastruktur og byer utsettes for?

Jeg finner det vanskelig. Og det er på denne bakgrunn også nødvendig å spørre Wilhelmsen om en presisering av det hun her, og også andre steder, omtaler som et «diplomatisk pressmiddel mot USAs og Natos engasjement i Ukraina». Var en oppmarsjering av en slik styrkekonsentrasjon et «diplomatisk pressmiddel», eller var det en reell trussel om invasjon rettet mot en suveren stat?

Kravet om imperium er på den ene side et gammelt tema, men samtidig et tema som nå støttes opp med våpenmakt. I denne sammenhengen er Ukrainas rett til å forsvare seg, og forvente støtte, i tråd med FN-pakten. Det har jeg for så vidt også fremholdt ved en tidligere anledning, den gang uten å få svar.