Politiske dramaer i kø

5 hours ago 1

Mens verden rundt oss er mer urolig enn det de aller fleste av oss kan huske å ha opplevd, er Norge på vei inn i et særdeles uoversiktlig og uryddig politisk landskap.

I løpet av de neste fire årene kan det bli regjeringskriser, nesten-kriser og partier som skifter side. Vi kan oppleve at regjeringer setter hardt mot hardt, gjennom såkalte kabinettspørsmål. Det betyr å true med å gå av, dersom de ikke får gjennom sine saker.

Det kan bli slik, fordi det for øyeblikket ikke ser ut til at noe regjeringsalternativ vil være i stand til å samle et forpliktende flertall bak seg i Stortinget. Det mest sannsynlige er at det blir en mindretallsregjering etter valget.

Ingen god ordning

På borgerlig side er det store spørsmålet hvordan styrkeforholdet blir mellom Høyre og Frp. Særlig dersom Frp blir større enn de tre andre partiene til sammen - Høyre, KrF og Venstre.

I en slik situasjon blir det vanskelig å se for seg en ren Høyre-regjering - eller en samarbeidsregjering med Høyre, Venstre og KrF.

Listhaug selv er krystallklar: Hun vil bare sitte i regjering med Høyre. Det kan hende hun i så fall er villig til å forhandle bort statsministerposten - i bytte mot solide politiske gjennomslag. Gjennomslag det kan være vanskelig for Venstre og KrF å svelge.

Erna Solbergs første regjering, sammen med Frp, hvilte på en gjensidig forpliktende samarbeidsavtale med Venstre og KrF. Ingen av partene, med mulig unntak av Solberg selv, opplevde det som en god ordning. De to småpartiene gikk etter hvert inn i Solbergs regjering. Da tok det ikke lang tid før Frp forsvant ut.

Avstand mellom Venstre og KrF

Av de to småpartiene på borgerlig side er det i dag KrF som er mest åpen for Frp og Sylvi Listhaug, både som mulig regjeringspartner og som statsminister. Venstre er langt mer tvilende. Venstres velgere er svært skeptiske til Listhaug. Samtidig som avstanden mellom Venstre og KrF har økt kraftig siden forrige gang de satt i regjering sammen.

Selve regjeringsspørsmålet er klarere på rødgrønn side. Blir det rødgrønn seier tyder alt på at det blir en ren Ap-regjering. Men det politiske landskapet rundt en slik regjering blir svært uoversiktlig.

Dagens Støre-regjering har flertall sammen med SV og Sp. De tre partiene har utgjort en slags blokk i Stortinget, også etter at Sp forlot regjeringen tidligere i vinter, og Ap ble alene i regjeringskontorene.

Ved en rødgrønn seier vil Ap trolig måtte lene seg på flere partier, med Rødt og MDG, i tillegg til SV og Sp. Både Rødt og SV stiller i grunnen svakt når de kommer med sine krav for å peke på Støre til å lede en ny regjering. Ingen av dem vil uansett skifte ut en Ap-regjering med en regjering ledet av Høyre eller Frp. Støre kan langt på vei ta dem begge for gitt.

Kan gli over til andre siden

Da er det annerledes med de to andre partiene. Særlig med Sp. Trygve Slagsvold Vedums parti har gjennom flere tiår nå vært et tydelig rødgrønt parti.. Men gjennom hele etterkrigstiden, frem til 1990-tallets EU-kamp, lå partiet trygt plassert i sentrum og på borgerlig side. Og Sp er svært pragmatisk i lokalpolitikken, her har partiet tradisjon for å gå dit makten er - uansett.

Derfor er det ikke umulig å se for seg at Sp gjennom den neste fireårsperioden, som opposisjonsparti, kan gli over til den andre siden. I hvert fall hvis det på et tidspunkt får en annen leder enn Vedum. Han er tett på det rødgrønne prosjektet. Det er uansett en frykt partiet kan spille på, dersom forholdene ligger til rette for det.

Mens MDG tidligere har latt være å ta stilling til hvem de vil støtte, peker partiet ved dette valget på Støre som statsminister. Men MDG har ikke den samme sterke tilknytningen til de rødgrønne som de andre partiene på den siden har.

Kan søke ulike flertall

Vi har ikke et system i Norge der en regjering må ha et erklært og forpliktet flertall bak seg i Stortinget. Det partiet med størst sannsynlighet til å danne regjering blir pekt på, og må sondere om det har grunnlag i Stortinget til å danne regjering. Regjeringen sitter til den blir kastet - eller velger å gå av dersom den ikke får gjennomslag for sin politikk.

Dersom venstresiden får flertall, og partiene peker på Ap-leder Jonas Gahr Støre som statsminister, slik de sier at de skal, så blir han sittende til han eventuelt blir kastet. Men han kan søke ulike flertall fra sak til sak. Med mindre han inngår en samarbeidsavtale med noen av de andre partiene på hans side av streken.

Men ut fra erfaringene de fire borgerlige partiene gjorde under Erna Solbergs regjering, er det lite trolig at noen vil forsøke på en slik løsning igjen.

Tøft politisk landskap

Det er ikke sikkert det er så galt i alle sammenhenger med mindretallsregjeringer uten et etablert flertall bak seg i Stortinget. I noen tilfeller kan det gi muligheter til å få gjennom vedtak over midten i saker det er flertall for i folket, men som småpartier har blokkert gjennom regjeringsforhandlinger med de store partiene.

For eksempel i energipolitikken. I Norges forhold til EU. Og i skattepolitikken, der det er stort behov for gjennomgripende reformer, og alle parter må gi opp noen av sine kjepphester.

Det eneste som er sikkert, er at den som vinner valget og blir Norges neste statsminister, får en enda vanskeligere jobb. Det vil kreve stor evne til å manøvrere i et tøft politisk landskap for den som vil beholde jobben gjennom de neste fire årene..

Hvem bør bli Norges neste statsminister?aJonas Gahr StørebErna SolbergcSylvi ListhaugdIngen av demeUsikker

Les også: Skremmebildet Sylvi

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article