Politikere er så redde for å ta upopulære beslutninger at de lar være

Både redaktører, kommentatorer, politikere og ledere slengte seg på og stemte i denne allsangen. Det var ikke måte på hvor stor frykten var for at vi en dag skulle bli ledere og styre både landet og næringslivet.

Alle snakker om at GenZ er vanskelig å lede. Men hva med foreldregenerasjonen? Er de egentlig villig til å lede og gjøre kjipe prioriteringer?

Jeg frykter også fremtiden av og til. Ikke fordi vi som vokser opp nå, ikke er klare for å bli ledere eller ta ansvar. Men fordi en del politikere i dag er så redde for å ta upopulære beslutninger at de gjerne lar være.

Stortinget har nylig vedtatt et statsbudsjett som på mange måter staker ut kursen for det neste året. Det skal tas massevis av avgjørelser som kommer til å påvirke ikke bare de neste fire årene, men gjerne tiår etter det.

Man skulle tro at nye konstellasjoner på Stortinget, med flere partier og nye stemmer, kanskje ville gi rom for nye løsninger og harde prioriteringer. Realiteten er likevel at endringsviljen og prioriteringsevnen ofte uteblir. Nytt flertall, nye partier, men samme berøringsangst.

Misforstå meg rett, for min generasjon er privilegert. Vi nyter godt av godene som noen før oss har kjempet for at vi skal ha, som demokrati, stemmerett, skolegang og helsetjenester. Alt det er resultat av kampene som generasjoner før oss har kjempet.

Men vi står overfor utfordringer som krever mer enn å forvalte status quo.

Jeg er utålmodig. Og i møte med de nye utfordringene vi står overfor, er min påstand at voksne mennesker er vonde å vende. Eller enkelt sagt, mange voksne mangler endringsvilje.

Ta for eksempel den pågående debatten om fylkeskommunen. Flere partier, blant annet Høyre, ønsker å legge ned forvaltningsnivået. Det er snakk om store pengebeløp man kan spare, i tillegg til at det gir kommunene rom for enda mer lokalt selvstyre. Motargumentene er velkjente; det er for krevende, for komplisert og skaper for mye uro.

Disse argumentene er ikke særegne for denne debatten, men et gjennomgående argument. Man ser det også for eksempel i debatt om skolenedleggelser. Jeg har selv tatt til orde for å legge ned skoler her i fylket, fordi faglige utredninger viser tydelig at elevgrunnlaget er for tynt. Da har motargumentet gjerne vært at man bør vente noen år for å se om dette ser annerledes ut. Sekundært at man ønsker å ta livet av bygda.

Realiteten er at vi jo vet allerede i dag hvem som skal gå på videregående skole om ti år, og hvor mange de er. Vi vet allerede nå med ganske stor sikkerhet hvem som skal starte på videregående skole i 2041.

Det er rett og slett ikke et holdbart argument at man skal se om noen år.

Så skal det også være sagt at det å legge ned skoler sjelden skjer med lett hjerte. Ikke minst kan det være en stor påkjenning for både politikere og lokalsamfunn. Man blir ikke populær i bygda eller på små tettsteder av å gjøre slike strukturelle grep. Men det betyr likevel ikke at det er feil.

Konsekvensene av at man bruker dette som argumentasjon og utsetter vanskelige avgjørelser, er at min generasjon blir stående igjen med all ryddejobben om noen tiår. Da må man kanskje slå sammen tre skoler til en, og legge ned seks skoler heller enn to nå.

Utfordringene vi arver, står i kø. Det er sikkerhetstrusler, økende utgifter, klimautfordringer, store sosiale forskjeller, et boligmarked man knapt kommer seg inn på – for å nevne noe.

Jan Tore Sanner sa det klokt da han gikk av som stortingsrepresentant i fjor:

«Vi mangler en prioriteringskultur i Norge. I norsk sammenheng har prioritering i mange år betydd at noe kommer i tillegg.»

Realiteten er at om man prioriterer alt, prioriterer man i realiteten ingenting. Men på grunn av oljeinntektene har vi ikke trengt å prioritere så hardt som mange andre land har måttet gjøre.

Oljepengene har gjort at prioritering er nærmest valgfritt. Virkeligheten vi står i nå, gjør det uunngåelig. Jeg er likevel bekymret for at vi ikke får en prioriteringskultur i Norge før vi må prioritere. Altså når det i teorien allerede er for sent.

For å unngå dette trenger vi at politikere og beslutningstakere tør å si at noe faktisk er viktigere enn noe annet, og så faktisk stå for det. Selv om det koster og kan være upopulært. Men popularitet er ikke, og skal ikke være, målestokken for ansvarlighet. Virkningen over tid er det som sier noe om hvor ansvarlig en beslutning er.

Dette alvoret virker de færreste å ta inn over seg. Det til tross for at perspektivmeldingene er helt klare på hvilke utfordringer som venter, og ikke minst konsekvensene det både kan og vil medføre på sikt.

Vi trenger beslutningstakere som tør å bruke rollen sin til nettopp å ta beslutninger. Som tåler å stå i støy i dag for å hindre kaos i fremtiden. Jeg ønsker meg politikere som ikke planter illusjoner om at det er midler til alt, men forklarer hvorfor noe må vike.

Flere eldre, færre yngre og trangere budsjetter. Det er realiteten. I norsk politikk har man tidvis en illusjon om at man kan utsette det meste. Men man kan ikke budsjettere seg bort fra demografi, forhandle bort geografi eller administrere bort tid.

Til slutt møter alle realitetene oss i døra, gjerne samtidig. Da kommer handlingsrommet til å være mindre, ikke større.

Jeg vil gjerne ta ansvar for fremtiden. Men hvis forutsetningene for oss til å ta over skal være best mulig, trengs det endringsvilje og prioriteringsvilje. For hvis alt er like viktig, blir ingenting viktig nok.