Peter, din deilige danske!

KOMMENTAR: Jeg sliter med å sove, og når jeg først slukner, har jeg mareritt om søndagens kamp. For det kan jo ikke gå, eller?

Peter Christiansen har sluttet å score, og drømmen om Viking-Vålerenga har blitt et mareritt. Foto: Jarle Aasland

Etter Fredrikstad-kampen sist søndag har jeg spilt Viking-Vålerenga i hodet hver eneste natt. Jeg har våknet, gjennomsvett, i frustrasjon over at Edvin Austbø treffer stolpen. Jeg har ropt ut «Peter, din deilige danske!!» i søvne, noe som har ført til et par litt vanskelige samtaler med min kone på dagtid.

Jeg sier ikke at jeg vil forlate min nåværende kone for Peter Christiansen hvis han putter et par på søndag, men om vi må ha en ny, tøff samtale i heimen? Ja, det må vi nok – hvis det skjer.

Jeg vet ikke hvordan du fungerer, men jeg er rasjonell optimist foran denne siste kampen. Den kjølige, fornuftige analysen er sånn: Viking er bedre enn Vålerenga. Vi er bedre mann for mann, og vi er bedre som kollektiv. De har fem mann ute, vi har vel bare Henrik Falchener, som må sone på grunn av gule kort. Vi har hjemmekamp. Vålerenga har en femteplass å spille for. Vi spiller for historiebøkene. Dette burde bli den blåeste av blåe dager, hvis fotball var logisk og forutsigbart.

Hvis.

For sånn er det jo ikke.

Drøm og mareritt

I underbevisstheten er jeg bunnløs pessimist, preget av historien. Sånn er det å holde med Viking. Det er en endeløs rekke nedturer, avløst av et par kjempesmeller. Vi lever fint med det, for vi vet at det kommer aldri til å gå. Aldri! Når tankene er på sjølstyr, uten noen voksne hjemme, kommer mørke skyer og fatalismen snikende.

Denne kampen, som okkuperer brorparten av nettene mine, går selvfølgelig skeis. Nå har marerittet størknet. Glimt valser over Fredrikstad i Bodø. 1–0 etter tre minutter. 2–0 etter 11 minutter.

0–0 i Jåttåvågen. Det begynner å bli nervøst. Nok en ball i stolpen fra Edvin Austbø.

Så begynner Sondre Iskariot Aukland å ha lekestue oppe ved Nordpolen. 3–0. 4–0. 5–0 til pause.

Peter, den deilige dansken, har sluttet å score i drømmen. Jeg beholder kånå, men det er jo en mager trøst, og knapt nok det.

Nesten

5–0 i Bodø. 0–0 i Jåttåvågen. To nye i stolpen av Edvin Austbø. Snytt for soleklar straffe. I pausen dukker Benny opp i gullparykken, men ingen orker å klappe.

Tidenes kø i kiosken, og det har begynt å regne. Det begynner å hagle. Yann-Erik de Lanlay blir takket av og får et gavekort på 10 bilvasker.

Arild Østbø kommer ut til andre omgang uten keeperhansker, og roper til Batty: «Eg tar sjansen!». Zlatko må av i pausen, for kånå skal føde igjen (som sagt, dette er en drøm, så ikke alt henger på greip).

Tannkostlaget i nord fortsetter å score, men i Jåttåvågen skjer det ingen verdens ting. Veton Berisha kommer inn, løper rett i en stolpe, mister synet igjen og blir byttet med – av alle – Nery Cardozo, mannen som skulle frelse Stavanger i 2012, spilte to treningskamper, ble skadet og sendt på første tog tilbake til Paraguay.

Det ender 0–0, og det siste som skjer er at Steinar Lyse, som plutselig er speaker, opplyser om togtidene i retning Jæren, og at en feilparkert Volvo med kjennetegn RF 40355 må flyttes umiddelbart.

Det gikk nesten.

Det kan jo ikke gå

Mottoet til den italienske kjempen Juventus er: Å vinne er ikke viktig. Det er det eneste som betyr noe. Vi som holder med Viking er ikke vant med å tenke sånn. Vi er rett og slett ikke vant med å vinne. Jeg var 11 år sist Viking vant serien. Nå er jeg 45, har sterkt nordgående hårfeste, når jeg går i trapper har jeg hoftefeste og å gå på en fest? Nja, ikke hvis det kolliderer med «Mord og mysterier» på NRK1.

Vi har en hel generasjon med 8.-plasser, og vi burde nyte denne oppturen.

Men det er totalt uaktuelt å nyte noe som helst. Marerittene har overtatt, for det kan jo ikke gå.

Eller kan det det?

Nei, det kan ikke gå.

Eller kan det det?

Tre dager igjen.

Jeg orker snart ikke mer.

PRØV VÅR TABELLKALKULATOR HER: