Per Kristian Vareide har blitt ignorert i årevis. Nå er krisen han har advart om et faktum

KOMMENTAR: Per Kristian Vareides økonomiske avskjedsbudskap til Stavanger er dystert, men ingen kan komme og si at han ikke har advart. Er problemet at det er valgkamp omtrent hele tiden?

Han har forsøkt de fleste virkemidler, også illustrasjoner som knapt kan misforstås. Men uten at de folkevalgte har latt seg imponere. Kanskje må krisen være total før grep blir tatt, sier avtroppende kommunedirektør Per Kristian Vareide. Foto: Jarle Aasland

Kommunedirektørens jobb er å være bekymret. Og så er det de folkevalgtes jobb å ha visjoner og ambisjoner.

Omtrent slik lyder budskapet fra de folkevalgte hvert eneste år i forbindelse med framleggelsen av budsjettet, som formelt heter handlings- og økonomiplan, for kommuner land og strand rundt.

Per Kristian Vareide, som om kort tid takker av som kommunedirektør i Stavanger, har advart og advart og advart. Hvert eneste år, og med markert skjerping av adjektivbruk og andre virkemidler, har Vareide pekt på misforholdet mellom kommunens oppgaver og ambisjoner på den ene siden, og inntekter og arbeidskraft på den andre.

Svartedauden og oss

Situasjonen i dag, når arbeidet med å finne Vareides erstatter er i startfasen, er at Stavanger kommune er i en uvant situasjon: Kommunen balanserer helt på grensen til underskudd. Skulle det bli verre, må kommunen begynne å bruke av sparepengene. Det er uholdbart på sikt, for en kommune som for en privatperson. Til slutt vil pengene være oppbrukt.

I et stort intervju med Aftenbladet i forbindelse med avgangen bruker Vareide sterke uttrykk om det som allerede har skjedd, og som kommer til å fortsette å skje, med kommuneøkonomien. Det er krise. Vi har å gjøre med en situasjon vi ikke har sett siden Svartedauden.

Altså en situasjon der det er færre folk til å gjøre de jobbene som må gjøres, og et stadig økende antall eldre som trenger hjelp.

Under Svartedauden i årene 1349 og 1350 sank innbyggertallet i Norge dramatisk. Det er beregnet at nær halvparten av en befolkning på rundt 350.000 mennesker døde. Det tok hundrevis av år å få landet på fote igjen.

Også i løpet av de siste 20 årene av 1800-tallet sank befolkningstallet i Norge, da på grunn av utvandring til USA. Siden har det økt. De siste 40 årene mye på grunn av innvandring.

For døve ører

I dag er det en annen demografisk endring som gjør seg gjeldende. Flere eldre, altfor mange som står utenfor yrkeslivet, og færre yrkesaktive bak hver person som trenger hjelp. Dette er ikke en situasjon som er unik for Stavanger, langt ifra. Dette er en krise som rammer hele Kommune-Norge.

Faktisk har de folkevalgte i Stavanger, år etter år, kunnet ta seg råd til å ignorere advarslene fra sin egen kommunedirektør. Stavanger har, i gode år, hatt skatteinntekter fra bedrifter som gjør det skarpt på olje og gassvirksomheten. Og innbyggere med godt betalte jobber som har sørget for god fart i detaljhandel og boligmarked.

Stavanger har tatt seg råd til store investeringer, og dermed også store, faste utgifter til drift og vedlikehold av disse investeringene. Like populært har det ikke vært å ta vare på det som allerede finnes. Derfor er det beregnet at kommunen har et «etterslep» på vedlikehold som kan beregnes til et par milliarder kroner. Skyldes dette at de folkevalgte, og velgerne, synes det er kjekkere å åpne nye bygg enn å ta vare på dem vi har? I alle fall delvis.

Valgklamp om foten

De siste par årene har jeg tenkt mye på om noe av problemet er at det er valg i Norge hvert annet år. I september er det stortingsvalg. Så snart det er overstått, starter den lange valgkampen for kommunevalget i 2027, som i sin tur er startskuddet for stortingsvalget i 2029. Og. Så. Videre.

I hvor stor grad makter politikerne å ta langsiktige og overveide beslutninger, blant annet om forsvarlig styring av økonomien, når de i realiteten driver valgkamp omtrent hele tiden?

Kunne det være en idé å ha BÅDE stortings- og kommunevalg i samme år, slik at det blir en fireårig syklus og ikke en toårig? Dette er en diskusjon jeg mener det er verdt å ta.

Og mens vi er i avdelingen for de store tanker: Vareide peker på en annen utfordring som hjemsøker alle landets kommuner: Stortinget har pålagt kommunene en haug med plikter, uten at det alltid har fulgt med penger til å realisere dem. Rettigheter som innbyggerne i kommunene har, uavhengig av om kommunen strengt tatt har råd. Disse lovpålagte oppgavene utgjør en stor del av den mest akutte krisen.

Vareide peker på en eksplosiv vekst i utgifter knyttet til sosialhjelp til flyktninger, til brukerstyrte personlige assistenter, og til barnevernet. Det er disse som driver utgiftene til værs.

Den norske drømmen

Den norske staten er søkkrik, men også Norge som land står overfor en utgiftseksplosjon. Derav pensjonssparing i Oljefondet. Og derav motviljen i Finansdepartementet mot å løse de kommunale flokene, eller krisen i kollektivtilbudet, eller krisen i helseforetakene, og talløse andre store og mindre problemer, ved å kaste statlige penger på dem. Det må strukturelle grep til. Hva med å redusere i lovpålagte oppgaver? Må vi godta lavere standard på velferdsstaten? Da blir det ramaskrik. Alt skal jo bli bedre. Vi vil ha enerom!

Dette utfordrer et sentralt politisk premiss i vår tid, et premiss som har ligget der i nesten 100 år:

Alle skulle få det litt bedre, hele tiden. Litt høyere standard, mer på den enkeltes premisser. Tenk om det rett og slett ikke er mulig?

Altså er dette ikke bare et problem de folkevalgte i Stavanger kan løse selv. Og det betyr at alt annet, alt som ikke er lovpålagt, er i spill når krisen er akutt. Som den er nå.

Husk også at denne økonomiske hengemyra ikke kommer i en periode med generell økonomisk tilbakegang. Næringslivet går så det griner. Det er høy sysselsetting. Eksportindustrien blomstrer. Tenk hvis det i tillegg hadde vært bråstopp i oljenæringen.

Sur jobb venter

Det er Vareides etterfølger, eller den som er tilsatt som konstituert direktør, som får den sure jobben med å presentere handlings- og økonomiplanen i høst. Da vil alle få se hva det innebærer når Stavanger skal sette tæring etter næring. Det kommer til å gjøre vondt for mange.

I intervjuet sier Vareide at han ikke kjenner på bitterhet mot de folkevalgte som år etter år har ignorert hans advarsler.

En mindre tålmodig person ville nok ikke klart å være så diplomatisk som den sta byråkraten som nå takker for seg.