Pensumlisten er et angrep på elevenes læringsglede

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) har lagt frem forslag til pensumliste til læreplaner i enkelte fag. Foto: Carina Johansen, NTB

Pensumlisten fremstår som en cocktail som skal ivareta alle tenkelige minoritetsgrupper.

Torsdag la kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) frem et forslag om en veiledende innholdsliste til læreplaner i norsk, samfunnsfag, musikk og samisk i grunnskolen. Forslaget er utarbeidet av et utvalg opprettet av direktoratet i samarbeid med Sametinget.

Det første utkastet som i dag ble presentert, representerer et angrep på elevenes læringsglede, tydelig ideologisk motivert, der det fremstår mer som en cocktail som skal ivareta alle tenkelige minoritetsgrupper, heller enn at elevene skal sitte igjen med noe faktisk utbytte av det som er presentert.

Vrir undervisningen

La meg være tydelig: Det er ingen enkeltanbefalinger som er utfordringen. Det er summen av alt.

Detaljeringsgraden er voldsom, og den vrir undervisningen.

La oss konkretisere dette i musikkfaget. Her er ett av målene at man skal lære om sanger som brukes for å skape fellesskap eller utøve protest. Fraværende er sanger fra motstandsbevegelsen, eller 400-årsnatten, felles sanger generasjoner av nordmenn har lært i forbindelse med 17. mai og nasjonale markeringer, er skjøvet til siden.

Men heldigvis mener utvalget at alle ungdomstrinnselever skal synge i kor til strofene «Alle skal bli knulla, mulla, mulla, mulla».

Reduseres til ensidige spørsmål

Forslagene i samfunnsfag fremstår som ensidige med fokus på natur og miljøvern. Det er viktig, men reduserer komplekse problemstillinger til ensidige spørsmål.

Det legges også opp til at man skal lære om samiske protestaksjoner. Alta-aksjonen er forståelig, den lærte også undertegnede om på skolen. Men når Fosen-saken skal inkluderes som noe alle skal lære om, med et bakteppe om at «kolonialisme er dessuten relevant for å forstå deler av politikken Norge og andre land historisk har ført i Sápmi/Sábme/Saepmie», så er dette spørsmål som fortsatt diskuteres på universitets- og høyskolenivå. Konsekvensene av at samiske interesser skal prioriteres foran allmenne samfunnsinteresser, omtales heller ikke.

Når vi er inne på tematikken om kolonialisme, så nevnes disse fire hendelsene:

• Columbus og andre europeere som krysset hav for å finne og erobre landområder.
• Den transatlantiske slavehandelen mellom 1450 og 1850. Enkelthendelser kan være slaveopprøret på Haiti i 1791.
• Folkemordet i Kongo under kong Leopold II.
• Slaveskipet «Fredensborg»s forlis på Tromøya 1768, som viser hvordan Danmark-Norge var koblet til slavehandelen.

Alle er viktige hendelser, men det som mangler, er koblingen til nåtiden og hvordan kolonialismen bidro til fremvekst av stormakter som preger det politiske verdensbildet i dag.

Hvorfor ble Storbritannia stormakt? Hvorfor var første verdenskrig en verdenskrig da den i all hovedsak foregikk på det europeiske kontinentet?

Man reduserer komplekse historiske problemstillinger til enkelthendelser som gir både et begrenset bilde av livet i og konsekvensene av kolonitiden.

Samtidig kobles historiske hendelser i kvinnefrigjøringskampen i Norge sammen med kampen for homofiles rettigheter i USA. Homokampen i Norge fortjener mer enn å være et haleheng til debattene som preger amerikansk offentlighet.

Det mest positive å si om forslagene i norskfaget er at den ikke legger frem noen anbefalinger etter 7. årstrinn.

Hva gir lærelyst?

Jeg ønsker å gi honnør til utvalget som med dette starter en debatt om hva som skal være fellesnevnere i skolefagene. Det spesielle er at statsråden som legger frem dette, representerer et parti som er imot en norsk kulturkanon, mens man i realiteten skaper en uten å måtte ta debatten om hva vi i oppveksten skal ha som fellesnevnere.

Den kommende debatten og anbefalingene må være basert på hva som objektivt gir læringslyst og best faglig forståelse, og hva som skor elevene best mulig til å komme ut i samfunnet, ikke utvalgsmedlemmenes personlige ideologiske preferanser.