Pedalperspektiver

2 days ago 13



Jeg er syklist.
Jeg liker ikke bilister.
Ikke andre syklister heller.
Eller fotgjengere.

Og aller minst sparkesyklister. De som med største selvfølgelighet kjører tvers gjennom røde lys, gangfelt og livene til folk. De har visst sin egen regelbok, hvor alle typer oppmerking, skilt og lys bare er forslag til hvordan trafikken kan være.

Det ser dog ut til at det er et krav til minst to passasjerer (bærekraft), og parkering gjøres best ved å bare gå av sparkesykkelen i fart og la den ordne seg selv.

Det har blitt bedre å være syklist, det må sies. Ikke alle biler oppleves som om de aktivt prøver å drepe meg. For noen sjåfører gjenstår det bare å sjekke sidespeilet før de svinger til høyre, og kanskje bruke blinklys (en sjelden kunst).

Det fins fortsatt de som ikke viser hensyn, som sneier meg med risikable forbikjøringer, som krysser rett foran meg så jeg må bråbremse. Sånne ting.

Når jeg sier «risikable», så er det syklisten jeg tenker på, for det er en maktubalanse: Hvis de kjører på meg, får de i verste fall en bulk, mens kun fantasi og medisinsk leksikon setter grensene for hva jeg kan oppnå. Denne maktubalansen burde vel reflekteres i hvordan man ferdes?

Jeg synes dere bilister skal tenke ordentlig på dette, der dere sitter, med musikk på radioen, perfekt justert aircondition, setevarmer og kaffe i koppholderen.

Foran dere, i det pøsende regnet eller snøen og kulda, er det en syklist. Hun puster og peser, trekker all lufta hun kan, blanda med litt eksos, ned i lungene.

Men du, du banner for deg selv over at noen er i veien for deg. Du skal på jobb. (Du synes sikkert det er no dritt å gå fra den oppvarmede parkeringsgarasjen og inn til kontoret. Det kan jo være vått, og du blir andpusten av trappene).

Syklister må tåle mye. Det skjer noe med en person som utsettes for gjentatte urettferdigheter og overtramp. Vi ender opp med å føle at vi har noe til gode, en kvote som vi kan bruke til å manøvrere som vi vil, ofte til irritasjon for bilistene.

Så har vi det gående.

Og så er det byen i seg selv. Der jeg sykler daglig er sykkelfeltene flyttet fra veibanen, opp på fortauet og bak busslommene. Man må sykle saktere enn før. Ikke alle gjør det.

Det er en slags byttehandel: Økt trygghet for syklister, mindre for gående.

Snø i sykkelfeltet 14.februar 2024

LITE PLASS TIL TOHJULINGER: Slik så det ut i sykkelfeltet i Ullevålsveien i Oslo i februar 2024.

Foto: Kjetil Hansen / Privat

Uansett er jeg glad for å slippe sykkelfelt langs parkerte biler, som er en enda dårligere byttehandel: En person får en parkeringsplass, en annen planter trynet i asfalten når førstnevnte åpner døra uten å følge med.

En bonus: Når sykkelfeltet er merket på den måten og vi ikke sykler der, opplever bilister det som om vi breier oss i veibanen. Så kjører de forbi, gjerne med lite avstand til oss, for å markere sin misnøye. Syklister kan velge sin skjebne. (Ved lav hastighet velger jeg bildøra.)

Sykkelfelt på fortausnivå er bra på mange måter, men om vinteren blir de ikke måkt, så jeg må ut i veibanen igjen, som nå er smalere.

Jeg er dog usikker på hvor stor forskjell det blir, for feltene ble uansett brukt til å lagre snø i. Man kan vel ikke tekkes alle.

Sykling er en fysisk aktivitet, så vi er fulle av adrenalin og annen kjemi. Hvis vi blir utsatt for fare, reagerer vi. Vi har en slags reptilhjerne (bilister har også en sånn) som slår inn når vi må handle raskt.

Den rasjonelle delen av hjernen blir ikke inkludert, den er for treig. Følelser kommer foran rasjonalitet, for å sikre vår overlevelse.

Kjetil Hansen, syklist

Syklister og bilister må dele veien, heter det. Men Det er ikke så enkelt, skriver Kjetil Hansen (bildet).

Foto: privat

Før snøen la seg sist vinter ble det skrevet en del om en syklist som ødela sidespeilet på en feilparkert bil. Slikt skal man jo ikke gjøre. Men bilisten svarte med å innhente syklisten og dytte ham ut i trafikken. La oss kalle det en overreaksjon.

Syklisten var forståelig nok umotivert for å gå inn i et forsikringsoppgjør etter å ha blitt fysisk overfalt og fått sykkelen sin kasta omkring og tråkka på.

Vi må alle vise hensyn. Det er de evige visdomsordene. Vi må dele veien, heter det. Men jeg nekter å sykle som ei kjerring, som Gjensidige oppfordrer til. Hvor mange ulykker har indirekte oppstått som konsekvens av at folk har kjørt for passivt?

Det verste som fins er folk som ikke kan pelle seg av gårde.

Fotgjengere må nevnes til slutt. De er den mest hjernedøde gruppen trafikanter, der de tusler av sted med blikket festa i mobiltelefonen.

Heldigvis er de forutsigbare. Jeg vet når de er i ferd med å vandre ut foran meg uten å se seg for. Så jeg passer på. Så lenge én av oss gjør det, går det bra, men jeg føler arbeidsfordelingen er urettferdig.

Jeg er straks i femtiåra nå, så jeg vet dette. Basert på opparbeidet erfaring har jeg fått autoritet på hvordan saker og ting bør være.

Neppe. Sånne holdninger hører mer til problemet enn løsningen, og vi godt voksne menn er blant de verste til å tro at vi har greie på ting.


Alderen min betyr kanskje bare at jeg har vært tulling omtrent dobbelt så lenge som en i tjueåra. Det er også en stund siden jeg tok lappen. For eksempel skal man visst blinke inn i rundkjøringer nå. (Det er ambisiøst, siden knapt noen gadd å følge den opprinnelige regelen om å blinke ut.)

Uansett: Hvis de eldste vet best, er det han fyren på 90 med sixpence som kjører feil vei på E18 vi burde lytte til.

I trafikken tror alle at de vet best.

Publisert 22.04.2025, kl. 11.22

Read Entire Article