Påstanden om at redusert norsk gasseksport vil få fart på fornybarinvesteringene i Europa, fortjener et kritisk blikk

KRONIKK: Påstanden om at redusert norsk gasseksport vil få fart på fornybarinvesteringene i Europa, fortjener et kritisk blikk.

Bør egentlig Norge redusere sin rolle som pålitelig energipartner i Europa, spør innsenderen. Foto: Shutterstock

I den siste tiden har det vært diskusjon i ulike medier, også her i Stavanger Aftenblad, om hvorvidt norsk gasseksport står i veien for fornybarinvesteringer i Europa. Til grunn for dette ligger en forskningsartikkel skrevet av postdoktor Kathinka Holtsmark og professor Bård Harstad. Det antydes at redusert norsk gasseksport vil få fart på fornybarinvesteringene i Europa. Det fortjener et kritisk blikk.

Holtsmark/Harstad viser til at norsk gass på kort sikt utkonkurrerer kullkraft som reduserer utslippene i Europa. Forventninger om god gasstilgang reduserer imidlertid de langsiktige prisforventningene i energimarkedet, som gjør det mindre gunstig å investere i fornybar energi. På lang sikt blir derfor utslippene høyere enn de kunne vært, og man har havnet i det artikkelforfatterne kaller en «gassfelle».

Mange viktige hensyn

Dersom man derimot begrenser gasstilgangen, så vil det øke energiprisene, og det blir mer gunstig å investere i fornybar energi. Det kan redusere utslippene på lengre sikt, men kan bidra til økte utslipp på kort sikt fordi det blir mindre gass til å erstatte kull. Dette er konklusjoner og sammenhenger som åpenbart er heftet med mye usikkerhet. I tillegg kan stilles spørsmål ved premisset om det er mer gass eller om det er mer fornybar energi som gir forventninger om lavere energipriser.

I en situasjon med mer fornybar energi, som også gjerne produserer samtidig, vil de dyrere energiformene som kull og gass skyves ut av markedet oftere og prisforventningene vil kunne reduseres. Dette vil også kunne påvirke forventet lønnsomhet og investeringsvilje for fornybar energi framover. Fornybarprosjekter har de siste årene i tillegg slitt med økte kostnader, både på innsatsfaktorer og kapital, som har påvirket investeringene negativt. Mye forårsaket av en energikrise, utløst nettopp av kutt i gasstilbudet i Europa. De langsiktige prisforventningene og mekanismene bak er ikke opplagte.

Holtsmark skriver i et oppsummeringsnotat for Norsk klimastiftelse at «norsk politikk for regulering av olje- og gassektoren må baseres på en helhetlig vurdering av alle viktige hensyn». Det har hun helt rett i. Listen over viktige hensyn som må tas er lang.

Gass fra andre land

Her er noen av dem:

En begrensning i norsk gasseksport vil gi negative konsekvenser for norsk økonomi. Både Norsk klimastiftelse og SSB har tidligere påpekt at fortsatt leting og utvikling på norsk sokkel er svært lønnsomt. Alternative produksjonsbaner, forbundet med begrensninger i leting, gir negative effekter på totalt konsum, reallønn, økonomisk vekst, og inntekter til fellesskapet. Verdien av Oljefondet kan bli 8 000 milliarder kroner lavere enn i et scenario uten videre leting og raskt fallende produksjon.

Økte energipriser som følge av en innstramming i gasstilbudet fra Norge vil ramme husholdninger og industri i Europa. Lave, stabile og forutsigbare energipriser er en forutsetning for økonomisk vekst og velstandsutvikling. Europeisk økonomi sliter allerede med langt høyere energipriser sammenlignet med andre land. Svekket konkurransekraft reduserer aktiviteten i deler av europeisk økonomi. Det ser vi allerede i dag. Derfor var en av anbefalingene i Draghi-rapporten om europeisk konkurransekraft å inngå langsiktige gassavtaler med pålitelige leverandører som Norge. Et redusert norsk gasstilbud står i sterk kontrast til denne anbefalingen, og vil kunne forverre de negative effektene av høye energipriser for husholdninger og bedrifter.

Det er nok leverandører som står klare til å levere gass til et EU med høy betalingsevne og vilje. For eksempel Qatar, Algerie, Aserbajdsjan, Libya eller USA. Å knytte seg tettere til disse landene vil kunne være problematisk og vil gjøre Europa mer utsatt for energipolitisk utpressing i fremtiden. I tillegg vil globale utslipp øke, siden gass fra disse landene har høyere utslipp knyttet til produksjon og transport enn gass fra Norge.

Global energimangel

Begrensninger i energitilbudet i ett marked vil også kunne ha globale konsekvenser. Gassmarkedet i Europa er nært knyttet til det globale, særlig ettersom LNG-kapasiteten er kraftig bygget ut siden 2022. Sist gasstilgangen i Europa ble begrenset støvsugde EU det globale markedet for LNG på bekostning av fattige land i Asia.

Det er stor energimangel globalt. 750 millioner mennesker mangler i dag tilgang på elektrisitet. 2 milliarder mennesker er avhengige av å brenne kull, ved og kumøkk for å tilberede mat. Det fører til 800 000 premature dødsfall årlig som følge av innendørs luftforurensning. Bør disse menneskene da avstå fra å brenne gass i dag som følge av høyere priser, mot en mulighet for mer fornybar energi i fremtiden? 1,5 milliarder mennesker har fått tilgang til moderne brensel for matlaging siden 2010. 75 prosent av dette er LPG. Fossil energi spiller en viktig rolle i å løfte mennesker ut av energifattigdom.

Gass benyttes heller ikke kun til kraftproduksjon, slik artikkelen synes å være begrenset til, men også i stor grad til oppvarming og som innsatsfaktor i industrien. Nitrogrenbasert kunstgjødsel holder for eksempel liv i ikke mindre enn halvparten av verdens befolkning. Det meste av dette produseres med naturgass som innsatsfaktor.

I et så komplekst og sammensatt bilde er det problematisk å lene seg på lettvinte forbehold all den tid etterlatt inntrykk er en politikkanbefaling om at Norge bør redusere sin rolle som pålitelig energipartner i Europa.