Pasienten kom inn på fastlegekontoret mitt med 80 blodprøvesvar – bestilt av en privat lege

Som offentlig finansiert fastlege synes jeg det er vanskelig nok å si nei til en pasient som har betalt 200 kroner for en legetime, skriver Lars Henrik Tombre. Foto: Privat

Det finnes en stor gråsone der private aktører har fri tilgang til offentlig finansierte helseressurser.

En pasient trakk nylig frem en bunke ark på fastlegekontoret mitt og ba om min vurdering. Jeg fikk en utskrift på fire sider med over 80 blodprøvesvar. Prøvene var bestilt av en annen lege, som jobber privat.

Det offentlige tok regningen

Pasienten spurte hva jeg tenkte om prøvene. Jeg svarte at dette fremsto som mange unødvendige prøver for en relativt frisk person. For en selvbetalende pasient ville prøvene kostet over 10.000 kroner. Legen hadde imidlertid fått analysene utført ved et privat laboratorium med offentlig avtale, slik at regningen var sendt til det offentlige.

I tillegg var pasienten blitt henvist til to offentlig finansierte MR-undersøkelser som ville kostet ytterligere 10.000 kroner hvis pasienten skulle ha betalt selv.

Det er lett å tenke at vi har et todelt helsevesen: På den ene siden fastleger og sykehus som er offentlig finansiert, på den andre siden den helprivate helsetjenesten der pasienten eller forsikringsselskapet betaler.

Men i virkeligheten betaler det offentlige for store deler av de såkalte helprivate helsetjenestene.

Skal ikke ta prøver uten god grunn

Min vurdering var at blodprøvene og MR-undersøkelsene var medisinsk unødvendige. Unødvendige undersøkelser kan skade, ettersom de gir risiko for overdiagnostisering og overbehandling.

Alle prøver innebærer risiko for «falskt positivt» resultat, som indikerer sykdom selv om pasienten er frisk. Man skal derfor ikke ta prøver uten god grunn.

I dette tilfellet har en privat lege tatt betalt for å rekvirere en rekke prøver og undersøkelser på det offentliges regning. Deretter blir det opp til det offentlige helsevesenet å følge opp svarene og håndtere eventuelle falske positive resultater.

Jeg sitter igjen med flere spørsmål.

Som offentlig finansiert fastlege synes jeg det er vanskelig nok å si nei til en pasient som har betalt 200 kroner for en legetime. Det tar tid å forklare at en hoste går over av seg selv uten antibiotika, eller at det ikke er grunn til sykmelding.

Rutinemessig praksis

Slike samtaler er neppe enklere for private leger når pasienten har betalt fra tre til ti ganger mer. Det er liten grunn til å tro at dette tilfellet var unikt. Jeg tror ikke at det er gjort en grundig medisinsk vurdering for hvert av de 80 kryssene legen satte på blodprøveskjemaet.

Antagelig er dette en rutinemessig praksis der prøvene er lagt inn i en standardmal som brukes for flere pasienter. Hvis du tenker at du har behov for en «sjekk for alt», er det kanskje ikke fastlegen du bør gå til.

Kostnadene for pasientens private legetime består av flere deler: prisen pasienten betalte, det offentliges kostnader for blodprøver og bildeundersøkelser, arbeidet jeg som fastlege har gjort i etterkant, samt pasientens bekymringer og uro rundt prøvesvarene.

Verdien av helsehjelpen er på den annen side nærmest null.

Tilgangen bør begrenses

Inntrykket av et todelt helsevesen er feil. Det finnes en stor gråsone der private aktører har fri tilgang til offentlig finansierte helseressurser som blodprøver, bildeundersøkelser, sykmeldinger, blåresepter og henvisninger til offentlig spesialisthelsetjeneste.

Tilgang til slike ressurser bør begrenses til leger med offentlige hjemler. Og fokus for alle medisinske behandlere bør være pasientens beste, samhandling og bærekraft i helsetjenesten – ikke ukritisk utredning og behandling.