Partimåling: Krise for SV

Vi må tilbake til august 2017 for å finne så svake SV-tall.

I høst gjorde partiet sitt dårligste valg på 10 år.

Det er i sterk kontrast til den viktige konkurrenten Rødt som fortsetter oppturen etter tidenes beste stortingsvalg. Partiet får sin beste måling på tre år og har økt mest av alle partier etter valgnatta. Det viser Norstats ferske måling for NRK, Dagbladet og Vårt Land. Rødts endring fra valget er statistisk sikker.

Gjennomsnittet av målinger presentert i norske medier viser samme tendens: SV måles til 5,2 % nå, mens man så 10-tallet senest i april i fjor.

SV mister 17.000 velgere til Rødt. Det er flere enn SV henter fra Arbeiderpartiet, og gjør at SV samlet sett taper velgere.

Nå sitter både Rødt og SV rundt bordet med Ap for å forhandle om neste års statsbudsjett.

Rødt med tydelig selvtillit, et godt forankret mandat og en realistisk forventning til hva man kan få gjennomslag for.

Hos SV virker situasjonen å være en ganske annen.

Ultimatumet som forsvant

I SV har man over tid sett at partiet ikke har klart å bli oppfattet som relevant nok på venstresiden.

Midt i valgkampen lanserte Kirsti Bergstø et forhandlingsultimatum.

SV skulle verken forhandle om statsbudsjett eller regjeringsplattform eller noen annen for for avtale dersom ikke Arbeiderpartiet sørget for at oljefondet solgte seg ut av en rekke israelske selskaper.

SVs knallharde linje i Midtøsten-politikken skaffet SV mange velgere, særlig i det muslimske miljøet på Oslo Øst og ytre by.

Etter valget gjentok Bergstø oljefond-kravet i sin tale til landsstyret i midten av september.

Først tre uker etter valget antydet hun at «det er flere måter å gå frem på» enn et utsalg fra oljefondets side.

SVs nyvalgte finanspolitiske talskvinne, Marthe Hammer, fulgte opp etter utnevnelsen. Hun sa utsalg var et «ønske», «ikke et ultimatum».

Så tar regjeringen mer eller mindre en sklitakling på hele problemstillingen ved å starte en omfattende prosess med nye regler for oljefondets etikkråd og sette hele etikkrådets arbeid på pause frem til nye regler er klare.

På vei inn til forhandlingsmøte i forrige uke med Ap, Sp, Rødt og MDG, sa Hammer til pressen at det er avgjørende for SV å få til «noe på Palestina».

SVs oljefond-ultimatum virket ikke. Partiet vant velgere på det, men klarte ikke å levere politiske gjennomslag. Det var egentlig å forvente. Strategien var et sjansespill og ingen god idé.

Det vil være rart om ikke partiets egen valgkampevaluering i januar vil konkludere med det samme.

Vanskelig å forstå

I det politiske miljøet har det lenge vært en snakkis at SV er et parti som sliter i motbakke.

– SV er et dyr vi sliter med å forstå, sies det. Partiet er vanskelig å lese for sine forhandlingspartnere.

Det motsatte sies om Rødt som beskrives som mer forutsigbare, uten at de selger seg enkelt. Rødt har dessuten en svært erfaren og i hovedsak gjenvalgt stortingsgruppe. SV har med få unntak en helt ny stortingsgruppe.

SVs problemer med å finne seg selv og slutte helhjertet opp om sin leder er ganske underdekket. Murringen internt munner aldri ut i en skikkelig oppvask eller debatt.

Det var antydninger til det da forrige finanspolitiske talskvinne, Kari Elisabeth Kaski, trakk seg ut av politikken. Hennes samarbeidsproblemer med utenrikspolitiker Ingrid Fiskaa ble en personifisering av en fløy-strid som over tid har preget partiet.

Det er for enkelt å si at det er en kamp mellom det røde og det grønne SV, men mange internt beskriver det som en kamp mellom det ideologiske og det mer pragmatiske SV. En direkte rød/blå høyre/venstre-konflikt er det heller ikke, nødvendigvis.

Poenget er uansett at der Kristin Halvorsen og Audun Lysbakken klarte å bygge bro, dempe konfilkter og skape et felles partiprosjekt, ser Kirsti Bergstø ut til å slite med det samme.

Deler av partiet føler seg forbigått, oversett og nedprioritert. I fordeling av verv og prioritering av politiske saker og gjennomslag.

De som er kritiske til Bergstøs lederstil har to problemer: Mange av dem var kritisk til henne lenge før hun startet i jobben. De har heller ingen alternativ lederkandidat.

Derfor sitter antakelig Bergstø tryggere enn hennes kritikere egentlig mener hun bør. Men hun er sårbar for hva utfallet av budsjettforhandlingene blir. Dersom det ikke er godt nok for SV-erne vil misnøyen vokse.

Ap-velgerne legger fra kai

Arbeiderpartiet går mest tilbake sammenlignet med valgresultatet. Nedgangen må i all hovedsak sies å kunne tilskrives valgkamp-fadesen og budsjett-mageplasket med gratis ferger og studiegjeldslette i distriktskommuner.

Ap går ned 3,2 prosentpoeng fra valgresultatet, mens Senterpartiet står på stedet hvil.

Det er altså ikke nødvendigvis et distriktspolitisk opprør mot Ap, men mer en løftebrudd-straff som rammer Ap. Det siste kan være vel så ille som det første. Spørsmålet er hvor langvarig det blir.

Saken er spektakulær, konkret og selvpåført i så stor grad at den kan bli husket lenge av velgerne.

Aps velgere går i stor grad til borgerlig side. Som i valgkampen mister Ap flere til Frp (31.500) enn til Høyre (17.500). Ap mister også velgere til Rødt, Sp og SV (25.500 til sammen).

Frp størst - borgerlig flertall

Målingens store vinner er Frp. Partiet fortsetter fremgangen fra valgkampen og får sin beste notering i år på 25,7 %. Frp er med det landets største parti på denne målingen, foran både Ap og Høyre.

Målingen gir borgerlig stortingsflertall med knappest mulig margin.

Som i valgkampen henter Frp velgere fra rødgrønn side i større grad enn Høyre. Erna Solbergs parti lekker fortsatt velgere til den nye storesøsteren på borgerlig side.

Rettelse: I en tidligere versjon stod det at SV ville mistet fire mandat på Stortinget om målingen var valgresultat. Det riktige er at antallet stortingsrepresentanter ville vært det samme som i dag.