På tide å bli kvitt KI-skammen

Mye av boken var sannsynligvis skrevet av språkmodellen ChatGPT.

Problemet er ikke teknologien i seg selv, selv om en så skamløs bruk av språkmodeller fortjener kritikk. Langt mer alvorlig er den mangelfulle kvalitetssikringen og, ikke minst, at bruken holdes skjult.

En skam å bruke KI

Lite tyder på at denne ene forfatterens bruk av KI er et enkeltstående tilfelle. Statistikken gir en tydelig pekepinn. ChatGPT brukes langt mer i arbeidstiden enn i helgene, og antallet henvendelser stiger når eksamen nærmer seg, før det synker i feriene. Ni av ti ungdomsskoleelever bruker KI aktivt. Ifølge OpenAIs egne tall utgjør rene skriveoppgaver mellom 15 og 20 prosent av forespørslene til ChatGPT, mens andre arbeidsrelaterte oppgaver står for mellom 30 og 50 prosent. Teknologien brukes altså mye, av mange og ofte til rene skriveoppgaver.

Den omfattende bruken står i skarp kontrast til hvordan folk ofte omtaler sitt eget forhold til KI. Når bruken skal forklares, krymper den gjerne til «litt språkvask» eller «en sparringpartner for teksten». Samtalene om kunstig intelligens minner om samtalene om Se og Hør. Nesten ingen innrømmer at de kjøper bladet, men likevel er det blant landets mest solgte ukeblader.

Vi trenger åpenhet, ikke skam

Det vi er vitne til, er en KI-skam. Teknologien brukes, men bruken forties. Når forbruket på denne måten holdes skjult, forsvinner også den åpne samtalen, ikke bare om hvilke tekster som er skrevet med hjelp av KI, men på litt lengre sikt om hvilken rolle teknologien har i samfunnet, hvordan språkmodeller former den offentlige samtalen og diskursen, og hvordan mye, fra saksbehandling til demokratiet, endres av teknologien. KI blir nærmest en form for intellektuell doping, utbredt i praksis, sjelden innrømmet, men med store konsekvenser.

Grensen går mellom ansvarlig og uansvarlig bruk

Dersom et hus blir skjevt fordi en snekker bruker verktøyet feil, legger vi ikke skylden på hammeren eller sagen. Vi forventer at snekkeren kan håndverket sitt. Slik må det også være med kunstig intelligens. Dersom en forfatter, forsker, journalist eller saksbehandler mister kontrollen over egen tekst ved at vedkommende lar ChatGPT skrive det aller meste, er det ikke teknologien som er uansvarlig. Det er bruken.

Støre går i den samme fellen

Fra høsten blir regjeringens hovedregel at elever i barneskolen ikke skal ha tilgang til kunstig intelligens. Først på ungdomsskolen skal lærere og elever få utforske teknologien, og det forsiktig. Tanken er at barn må lære å lese, skrive og regne før KI får plass i klasserommet.

I hovedsak er det lett å støtte denne fremgangsmåten, fordi bekymringen er forståelig. En elev som overlater hele norskstilen til ChatGPT, lærer omtrent like mye norsk som en som sender en medelev på fotballtrening og håper å få bedre kondisjon selv.

Utfordringen er at en slik total avvisning av KI overser at kunstig intelligens kan brukes på mange ulike måter. Når teknologien stenges ute fra skolen, blir juks, idémyldring, språktrening, kildekritikk og støtte til elever med lese- og skrivevansker samlet under én og samme merkelapp, som om all bruk er lik. Da blir også legitim bruk av kunstig intelligens noe elevene lærer å skjule.

Barnet kastes ut med badevannet

Vi har seksualundervisning på skolen, ikke fordi vi ønsker at ungdom skal ha mest mulig sex, men fordi vi erkjenner at de vil utforske seksualiteten uansett. Da er det bedre at de lærer om den på skolen enn at de må finne svarene alene, hos medelever eller på mørke sider på internettet.

Den samme tankegangen bør gjelde for kunstig intelligens. KI forsvinner ikke bare fordi skolen lukker dørene. Teknologien trekkes bare under overflaten. Noen vil få hjelp hjemmefra, mens mange vil finne andre veier og skjule bruken for skolen. Slik blir KI noe vi holder utenfor klasserommet, noe vi skammer oss over og noe vi skjuler.

Fra skam og forbud til åpenhet og ansvar

Vi har lite å vinne på en kultur der bruk av KI forbindes med skam og der stadig flere skjuler teknologien i stedet for å være åpne om den.

Tre prinsipper kan vise vei:

* For det første bør vi være åpne om bruk av KI. Det bør være uproblematisk å fortelle at kunstig intelligens har bidratt, for eksempel med språkvask av en tekst, eller til å lete etter kilder. Dette er på ingen måte ensbetydende med at omfattende bruk bør aksepteres, slik som å be KI skrive en hel bok.

* For det andre må vi erkjenne at kunstig intelligens rommer svært mye og unngå å behandle all bruk som om alt er det samme. Det er stor forskjell på å levere en tekst skrevet av KI som man knapt har lest, og å bruke KI til språkvask, og det er forskjell på juks og leksehjelp. Ikke all bruk bør møtes med samme skam.

* For det tredje må mennesket beholde ansvaret, helt uavhengig av hvor mye eller lite en KI-modell har hjulpet.