«På fødestue 24 lukter det apekatt.» Rasisme i helsevesenet må tas på alvor.

Helsepersonell som vi har intervjuet, ønsker seg i første omgang anerkjennelse av at rasisme og diskriminering skjer, skriver innleggsforfatterne. Foto: Eirill Wiik, NTB

Helsepersonell opplever rasisme og diskriminering fra kolleger, pasienter og pårørende.

«Deg skal jeg ikke ha, du skal ikke røre meg, du skal ut av rommet nå, jeg skal ikke ha en muslim».

Dette er et eksempel på hva en ansatt i det norske helsevesenet kan oppleve å høre i løpet av sin arbeidsdag. Dette viser vår nye rapport om opplevd rasisme og diskriminering i helsevesenet.

Tidligere studier har vist at både pasienter, pårørende og helsepersonell opplever ulike former for fordommer, forskjellsbehandling og rasisme i helsevesenet.

For å få mer kunnskap om slike erfaringer har Proba samfunnsanalyse gjennomført et forskningsprosjekt på oppdrag fra Antirasistisk Senter, LIN – Likestilling, inkludering og nettverk og Minotenk. Vi har intervjuet ulike grupper av helsepersonell, både i primær- og spesialisthelsetjenesten. Vi har også intervjuet menn og kvinner med innvandrerbakgrunn som har vært pasienter eller pårørende.

I intervjuene har vi hørt mange eksempler på opplevd rasisme og diskriminering i helsevesenet. Det skjer i større helseinstitusjoner, legekontorer, apotek, i sykehjem og i hjemmetjenesten. Ifølge helsepersonell blir rasisme og diskriminering hverken snakket om eller håndtert godt nok fra ledelsens side.

«Deg skal jeg ikke ha»

Intervjuene avdekker både fordekt og åpenbar rasisme og diskriminering. Leger og sykepleiere forteller om pasienter som motsetter seg helsehjelp fra dem og vil ha en annen behandler.

Helsepersonell opplever også rasisme og diskriminering fra kolleger. Noen ganger er dette rettet mot dem personlig. Andre ganger kan det være at kollegene snakker negativt om pasienter eller andre med innvandrerbakgrunn seg imellom, for eksempel på pauserommet: «For å si det sånn, på fødestue 24 lukter det apekatt.» Vi er også blitt fortalt om forbigåelser ved ansettelser og manglende etnisk mangfold på ledernivå.

Pasienter og pårørende forteller om negative kommentarer fra helsepersonell, og om ikke å bli trodd eller tatt på alvor når de beskriver smerter og symptomer.

En informant fortalte om en lege som sa følgende til sin legestudent om somaliske pasienter: «Ta smerten og del den i to – ikke gi så mye medisiner. De overdriver.»

En kvinne med bakgrunn fra Sør-Amerika opplevde at hun stadig oftere falt og skadet seg. Fastlegens respons var: «Nei, kjære deg, alle innvandrere faller på isen, det er det det er, det tar tid å lære å gå på isen.» Kvinnen fikk smertestillende og beskjed om å ta seg en ferie. I utlandet ble det senere påvist en alvorlig skade i bena.

Få sier ifra

Eksemplene vi viser til her, er kun noen få i en lang rekke situasjoner som er blitt beskrevet i intervjuene. Helsepersonell opplever redusert yrkesglede, ønske om mindre pasientkontakt, svekket selvfølelse, stress og uro for nye hendelser: «Hver gang jeg skal ha en ny pasient, så tenker jeg ’hva skjer nå?’» sier en sykepleier.

Pasienter opplever å få for sen behandling, feil behandling og mister tillit til helsevesenet.

Likevel er det få som sier ifra om opplevelsene sine. Pasientene står ofte i en sårbar posisjon, med plager eller smerter som trenger behandling, og med bekymring for egen helse.

De kan mangle kapasitet til å klage, og de kan være redde for at det å si ifra skal få negative konsekvenser for behandlingen deres. For mange gjør også kulturelle og språklige barrierer det vanskelig å melde fra.

Blant helsepersonell er det flere andre faktorer som gjør seg gjeldende. Helsevesenet er preget av autoritetsstrukturer og hierarkier. Mange – særlig i starten av karrieren – har midlertidige stillinger og er avhengig av anbefalinger for å komme seg videre i karrieren. De ansatte jobber også under et sterkt tidspress, og det er lite tid og rom til å ta opp vonde opplevelser med kolleger og ledere.

Det at få sier ifra, og at det i liten grad er etablert strukturer for å rapportere tilfeller av rasisme og diskriminering, gjør også at problemet blir underkommunisert og usynlig for ledelsen.

Tiltak må iverksettes

Så hva kan man gjøre for å forebygge og håndtere rasisme og diskriminering i helsevesenet?

Det er et lederansvar å forebygge og redusere dette. Mye kan gjøres med relativt enkle grep.

Helsepersonell som vi har intervjuet, ønsker seg i første omgang anerkjennelse av at rasisme og diskriminering skjer. Det er ensomt å bli utsatt for rasisme og diskriminering. Anerkjennelse er også forutsetningen for andre tiltak.

Noen tiltak er overraskende enkle og effektive.

For det første er det viktig å oppfordre til å rapportere og å ha tydelige rutiner for rapportering av hendelser. Å dokumentere omfanget vil bidra til at ledelse og alle ansatte «ser» problemet.

For det andre er det avgjørende å ta opp rasisme, fordommer og diskriminering på arbeidsplassen. Dette må skje både i form av oppfølgingssamtaler for ansatte som opplever dette, men også i form av bevisstgjøring av ansattfellesskapet. Slike tiltak kan også bidra til å motvirke rasisme og diskriminering mot pasienter.

For det tredje er det nødvendig å etablere rutiner for hva ansatte skal gjøre dersom de opplever eller er vitne til rasisme og diskriminering. Helsepersonell trenger ryggdekning og lederstøtte når de skal respondere på rasisme fra pasienter, og når de skal rapportere om rasisme fra kolleger eller ledelse. Det er viktig at alle bryr seg, og at planlagte handlingsalternativer ruster alle ansatte.

Beskyttelse pålagt

Noe forebyggende arbeid gjøres allerede ved enkelte helseinstitusjoner. Et eksempel er arbeidet som er gjort ved Lovisenberg sykehus i Oslo. Her har ledelsen, de ansatte, verneombud og tillitsvalgte gått sammen for å avklare hvilket handlingsrom de ansatte har i møte med rasisme fra pasienter. De har også gjennom workshops definert noen setninger de ansatte kan bruke i slike situasjoner og etablert rapporteringsrutiner.

Erfaringer fra slikt arbeid bør spres slik at andre kan dra nytte av det.

Arbeidsmiljøloven pålegger arbeidsgivere å beskytte ansatte mot trakassering, trusler og uheldige belastninger. Pasient- og brukerrettighetsloven skal sikre alle pasienter forsvarlige og likeverdige helsetjenester – uavhengig av blant annet etnisitet, språk og religion.

Rasisme og diskriminering i helsevesenet bryter med disse rettighetene og må tas tak i på alle ledernivåer – i både de statlige, de kommunale og de private helsetjenestene.